Medlemmene i Den nordisk-katolske kirke i Norge samles til gudstjeneste i Harstad, Ålesund, Bergen, Kristiansand, Sarpsborg og Oslo. I Sverige er det gudstjeneste i Stockholm.

Vår modermenighet er St. Johannes Døperen i Oslo. Tilsyn med kirken fører biskop Thaddeus Peplowski med sete i Lancaster, New York (PNCC).Biskopens generalvikar i Skandinavia er Fr. Roald Nikolai Flemestad.
Kontaktperson i Sverige er Anders Dahl.

Presentasjon av Den nordisk-katolske kirke

Den følgende presentasjonen tar sikte på å presentere det teologiske grunnlaget for Den nordisk-katolske kirke og omstendighetene som førte til opprettelsen av kirkesamfunnet. Fremstillingen henvender seg særlig til medlemmer av Samråd på Kirkens Grunn (SKG),  men også til andre som er urolige over utviklingen i Den norske kirke.

 At fremstillingen på denne måte vinkles i forhold til problemstillingen knyttet til lutherdom og Den norske kirke, utelukker selvfølgelig ikke at presentasjonen også hadde kunnet gjøres innenfor et mer ekumenisk perspektiv.Med  all sin begrensning uttrykker samtidig det løpende sideblikk til den lutherske arv et saklig anliggende. En slik innfallsvinkel forklarer  oppbruddet fra Den norske kirke ved å fokusere tenkesettet hos dem som arbeidet frem det nye kirkesamfunnet og valget av nettopp denne løsning.

Utfordringen

På mange måter var 1993 et skjebneår for Den norske kirke. Regjeringens begrunnelse for å utnevne en kvinnelig biskop viste at kirken stod overfor en ideologisk aktiv statsmakt som utilslørt ville tvinge kirken til å følge den politisk foreskrevne dagsorden. I ettertid har vi også sett at den nye samlivsetikk som den kvinnelige biskopen symboliserer, gradvis er blitt akseptert av brede kirkelige kretser. 

I en situasjon hvor det som var bibelsk sannhet igår, idag forkastes som uforenlig med tidsåndens nye innsikter, reises et grunnleggende spørsmål om troens egenart i forhold til Bibel og bekjennelse. Medlemmer av Den norske kirke som stadig anser seg forpliktet på den overleverte kristendomsforståelse, må i største alvor spørre om Den norske kirkes åndelige arv kan videreføres innenfor det gitte kirkelige system. Utfordringen er jo ikke bare å komme til rette med uenigheten angående visse samlivsetiske spørsmål, men simpelthen å gjenfinne det bibelske evangelium som læreautoritet i kirken.

Diagnosen bestemmer medisinen

Dersom man skulle komme frem til at den aktuelle krisen likevel bare utgjør en forvirret episode slik at Den norske kirke igjen kommer til å våkne, vil svaret være at man må gi seg tid til å vente på en åndelig vårløsning. Derimot må den som nødtvunget erkjenner at Den norske kirke er i ferd med å forvitre under tidsånden, forsøke å ta ansvar for egen fremtid gjennom et brudd med Den norske kirke. Derved melder spørsmålet seg om hvor man så skal gå for å finne en ny fremtid.

Teoretisk sett står valget mellom det å stifte nok et nytt fellesskap eller å forsøke å hekte seg på et eksisterende kirkesamfunn. I praksis vil vel kun det siste alternativet være aktuelt. Ut fra den erkjennelse at det allerede eksisterer en rekke kirkesamfunn som man kan slutte seg til, vil vel de fleste oppsøke et foreliggende kirkesamfunn.

Men også overgangen til et annet samfunn kan gjøre på ulik måte. Selvom nyorienteringen nødvendigvis avspeiler den enkeltes personlige refleksjon og besinnelse, må ikke nødvendigvis oppbruddet skje som en individuell løsning. Man kan også søke veien videre sammen med andre for å finne en felles løsning på krisen.

Individuell eller kollektiv løsning

En kollektiv tilnærmelse vil da innebære at man ikke bare forsøker å stake ut en felles fremtid, men at man tilbakeskuende også tar hensyn til den sammenheng som man allerede stod i som medlem av Den norske kirke. Selv om man altså stiller seg avvisende til Den norske kirkes utvikling, er man seg samtidig bevisst at det gis en åndelig arv som man gjør rett i å ta vare på. Denne arven er ikke bare verdifull i seg selv; den har også vært identitetsskapende for dem som nå sammen vil søke en ny vei videre.

Dette skulle kanskje tilsi at man straks oppsøkte en av de lutherske frikirkene for å forhandle frem en avtale. En nøktern vurdering tilsa likevel at de eksisterende lutherske frikirkene i Norge på det ene side mangler den sakramentale og liturgiske dybde i fromhetslivet som vi tross alt må tilskrive Den norske kirke, samtidig som man på den annen side heller ikke synes å inneha den kant som må til for å kunne motstå den oppløsende utviklingen i Den norske kirke. 

En felles tilnærmelse til et felles problem

Men krisen er ikke bare et norsk fenomen. Det er åpenbart at også de andre nordeuropeiske statskirker gjennomlever en krise som til forveksling er lik vår. I denne situasjon kan det virke rimelig å tenke seg at dersom problemene er de samme, vil også løsningen være likeartet.

I lys av denne innsikt besluttet SKG i 1995 sammen med våre engelske og svenske søsterbevegelser å gjøre en felles henvendelse til The Polish National Catholic Church (PNCC) i USA. En delegasjon med tre deltagere fra hvert land dro vinteren 1996 til USA for å forhandle frem en felles plattform. Selvom samtalene var vellykket på det teologiske plan, skulle det likevel vise seg at de europeiske deltagerne befant seg i noe ulik situasjon på hjemmefronten. Presset på oss i Norge gjorde at det her hastet mest å komme frem til en avklaring av veien videre.

I 1998 ble derfor en delegasjon fra PNCC invitert til Norge, og ved et møte i USA det følgende år forhandlet SKG’s internasjonale utvalg frem den såkalte Troserklæringen av 8 april 1999. Denne overenskomsten er senere blitt ratifisert både av SKG’s veiledere og landsråd. Men før vi presenterer avtaleteksten, kan det være på sin plass kritisk å spørre: Hva har da lutherske kristne i Norge å hente i et gammelkatolsk, polsk kirkesamfunn i USA?

Utrecht og Utrechtunionen

La oss begynne med det første. Siden 1897 har PNCC inngått  i den såkalte Utrechtunionen av 1889, en sammenslutning av såkalte gammelkatolske kirker rundt erkestiftet Utrecht.

At erkesætet Utrecht historisk skulle komme fremstå som bastion for en eldre katolsk fromhetstradisjon med kritisk distanse til pavestolen, lar seg forklare på bakgrunn av den strenge augustinske fromhet som ved senmiddelalderens utløp preget dette nederlandske området. Thomas à Kempis’ bok Kristi efterfølgelse er et tidlig uttrykk for denne fromheten som noe senere på tysk grunn skulle gi seg et lignende uttrykk i Martin Luthers virke.

For Utrecht og Nederland skulle den avgjørende impulsen utenfra likevel bli den franske augustinianisme som vi gjerne forbinder med Blaise Pascal og hans krets. Med intim kontakt med jansénismen i Frankrike kom også Utrechtmiljøet etterhvert i åpen konfrontasjon med jesuittenes motreformatoriske program, og som følge av denne motsetning lyste pavestolen Utrechterkebispen i bann i 1725. Da erkestiftet ikke bøyet av, men avviste pavens handling som ugyldig ifølge kirkeretten, ble motsetningen Utrecht og Rom fastlåst.

Vatikanets mulighet for sanksjoner mot Utrecht var imidlertid sterkt begrenset, da erkestiftet lå som en katolsk øy i det kalvinistiske Nederland. Den teologiske og geografiske isolasjonen  fra Rom førte til at Utrecht fremstod som bæreren av den eldre katolske tradisjonen i motsetning til den nye jesuittiske fromhet med pavens enevelde som ideal.

Etter proklamasjonen av dogmet om pavens ufeilbarlighet i 1870, ble Utrecht snart også samlingspunktet for de ulike katolske grupper i Sentraleuropa som avviste det nye dogmet. Etter å ha forhandlet frem en teologisk overenskomst Utrechterklæringen - sluttet disse i 1889 seg sammen i den såkalte Utrechtunionen.

Hvem er så PNCC?

I 1897 kom så også PNCC med i Utrechtunionen. Opprinnelsen til PNCC var imidlertid noe annerledes enn den europeiske gammelkatolisisme. Kirken sprang ut av den diskriminering som innvandrede polske gruvearbeidere i annen halvdel av forrige århundre opplevde i amerikanske katolske menigheter. I en tilspisset situasjon reagerte de kirkelige foresatte med å bannlyse de prestene som gav moralsk støtte til protesten. Derved endte også denne konflikten i kirkebrudd. Den fastlåste situasjonen varte ved inntil 1980-årene, da den nyvalgte polske pave tok initiativ til forsoning. Siden den gang er dialogen kommet så langt Rom idag anerkjenner PNCC - som den eneste kirke av vestlig ritus - på linje med de ortodokse kirkene (Can. 844 §3).

Samtidig har de gammelkatolske kirkene helt siden sytti-tallet i fellesskap ført teologiske samtaler med de ortodokse kirkene. Denne dialogen var for PNCC’s del så vellykket at de ortodokse kirkene simpelthen har invitert PNCC til å anta patriarken i Konstantinopel som overhode.  

Slik inntar PNCC en privilegert ekumeniske status. Egenarten i dette kirkesamfunnets teologi og fromhetsliv blir undertiden beskrevet som en ortodoks kirke med vestlig ritus.

Avtalen med SKG

Dette gjenspeiles i den avtalen som ble inngått våren 1999. Teksten er som følger: 

DET KATOLSKE SOM KJENNETEGN PÅ KIRKEN

Det mest utfordrende i Troserklæringen er muligens det siste ordet i teksten katolsk kirke. Hvorfor velger man et slikt navn, vil man kanskje spørre, på en kirke som vi vil skal videreføre det beste i den lutherske arv. Vi er jo vant til å tenke at katolsk og luthersk er gjensidig utelukkende kategorier.

 Nedenfor vil vi kommentere den katolske forpliktelsen i reformasjonen, innledningsvis vil vi fremheve at også lutherske kristne hver søndag bekjenner troen på en katolsk kirke. Likesom trosbekjennelsens øvrige kjennetegn på kirken -  én, hellig og apostolisk fremholder betegnelsen katolsk en uoppgivelig side ved kirkens liv i verden. At vi ikke straks griper det, skyldes at man i vår norske protestantiske tradisjon har forsøkt å omskrive uttrykket katolsk med allmen. En slik alminneliggjøring av det katolske kommer ikke saklig til rette med innholdsfylden i begrepet katolsk.

Kravet til katolisitet

Ordet katolsk er avledet av den greske ordsammensetningen katha (i følge) + holos (hel). Begrepet  kath-holon  betegner da det som overensstemmer med helheten. At ordet tidlig i den kristne språkbruk fikk et særegent betydningsinnhold, viser seg i oversettelsen av trosbekjennelsen fra gresk til latin. For å beskrive kirkens sanne vesen valgte man både i den apostoliske og nikenske trosbekjennelse å beholde katolsk (catholicam) som låneord fra gresk. Det latinske uttrykk alminnelig (universalis) kunne altså ikke sakssvarende gjengi meningen med ordet katolsk. Kirken er ikke alminnelig i betydning alment forekommende blant alle mennesker, men katolsk fordi hun til alle tider og steder er forpliktet til å forkynne det samme evangelium.

Den katolske fylde

Ved å betegne kirken som katolsk, stiller altså trosbekjennelsen et saklig krav til kirkens identitet i liv og lære. Kravet til katolisitet skal uttrykke den kirkelige helhet som et ubrutt fellesskap i tid og rom. Det er dette som uttrykkes i begrepet katolsk: Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider, forklarte man uttrykket i Oldkirken. (Vincent av Lerin) Kravet til helhetlig tro og enhetlig praksis innebærer at kirkens livsytringer til alle tider og på alle steder skal samsvare med helheten, livet i Kristus. Kirken er jo Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:23)

Den indre sammenheng mellom Kristus og den kirke som er hans legeme, får til følge at lokalmenighetene til enhver tid og på ethvert sted er forpliktet på det samme. Fylden av Guds åpenbaring i Jesus Kristus binder lokalmenighetene sammen i Åndens enhet. (Ef 4:3f).

Heresiet som alternativ til katolisitet og protestantisme

Alternativet til denne altomfattende helhet og enhet da ikke protestantismen, men vranglæren som vil løsrive seg fra troens fylde. Det greske ordet for vranglære heresi er jo nettopp avledet av verbet hairéomai - jeg velger meg - i betydningen jeg gjør meg selv til høyeste autoritet i mitt religiøse liv.

Mot denne selvvalgte religiøsitet protesterer ikke bare den katolske tankegang, men også protestantismen. Ordet protestant kommer av det latinske verbet pro-test-are som betyr å avlegge vitnesbyrd (i rettssalen). Uttrykket betegner altså viljen til positivt å bevidne det korrekte saksforhold slik at sannheten kommer offentlig frem. I den grad protestantismen er en protest mot noe, dreier det seg simpelthen om avstandtagen mot det å ville finne opp sannheten på egenhånd.

Hvis man derfor klarer å frigjøre seg fra den motsetningsfylte betydning uttrykkene katolisisme og protestantisme er blitt påført i den kirkelige polemikk, kan med god grunn si at det protestantiske er meningsløst uten det katolske og omvendt. Å være protestant vil si å bevidne det katolske saksforholdet -  å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt de hellige. (Judas’ brev v 3)

Kirkens tro hjelper oss til å bryte jeg’ets trange grenser. Det gis ingen kristendom som bare er min tro. Jeg tror sammen med den katolske kirke til alle tider og steder. Troen føyer meg inn i alle troendes vi.

Reformasjonens katolske forpliktelse

Denne forståelse av troen gjenkjenner vi som reformasjonens katolske anliggende. Som protestantisk reformprogram ville reformasjonen den gang nettopp vidne om troens klassiske uttrykk for derved å gjenvinne den katolske tro. Anklagen mot datidens Romerkirke var man at man hadde fortegnet den opprinnelige vesterlandske katolisisme.

Slik forklarer Den augsburgske bekjennelse fra 1530 reformatorenes anliggende som et kirkelig reformprogram utsprunget av ønsket om å føre alle kristne tilbake til den alminnelige (katolske) kirke.., slik som vi kjenner den fra kirkefedrene.  Anliggendet er altså å fastholde de gamle skikkene samtidig som man anklager pavestolen for å ha innført nye, dvs. ikke-katolske påfunn.

Kritikken av datidens Romerkirke må altså ikke forveksles med en avvisning av det katolske som sådan. Den augsburgske bekjennelse gjør gjeldende at de lutherske menighetene "ikke avviker fra den alminnelige (katolske) kirke i noen trosartikkel, men bare gir opp noen få misbruk, som er nye, og som er blitt opptatt ved et mistak gjennom tidene mot kirkelovenes mening, .." (CA XXI:1) Slik oppsummeres reformasjonens anliggende, idet det understrekes at det ikke er noe i den (lutherske lære) som avviker fra Skriften eller fra den alminnelige (katolske) kirke eller fra romerkirken, slik som vi kjenner den fra kirkefedrene. (CA XXI:1)

Kirkefedrene som forbilde

Den lutherske reformasjon fremstilles altså i Augustana som et slags gammelkatolsk reformprogram for å vende tilbake til det opprinnelige. Mot denne overlevering står da misbrukene som romerkirken nylig har innført på tvers av kirkelovenes mening.

Bekjennelsen forstår altså ikke det katolske som identisk med det romerske. Tvert om setter bekjennelsen opp mot Romerkirkens nye misbruk nettopp arven fra den katolske kirke, slik vi kjenner den fra kirkefedrene. I den mer utførlige kommentaren til Augustana Apologien - tydeliggjøres denne distinksjon ved at man mot Romerkirken gjentatte ganger anfører den greske kirkes praksis opp som et forbilde. Dette gjelder ikke minst gudstjenesteforståelsen og nattverdfeiringen. Mot paven og de moderne teologer påberoper reformatorene seg profetene, apostlene og kirkefedrene.(Apologien, X:2,XXIV:88,93,96)

Den reformatoriske kritikk av Rom utspringer således av kirkens gamle lære, den udelte kirkes tro: Vi forsvarer den lære som er godtatt i hele kirken, påpeker Melanchton. (X:4)

Den udelte kirkes tro

I nyere ekumenisk debatt har den ortodokse kirkefamilie overfor Romerkirken på lignende måte nettopp anført at teologien forut for kirkesplittelsen i 1054 må tjene som basis for den teologiske samtale om kristen enhet. Mot pavestolens krav på ufeilbarlighet innvender man  pavestolens selvforståelse derved er i utakt med Kristi katolske kirke som verden over stødig vandrer i den ortodokse tro som er overlevert henne fra fedrene (Patriark Anthimos VII’s encyklika av 1895)

I disse formuleringene er det ikke vanskelig å gjenkjenne problemstillingene fra Den augsburgske bekjennelse. Også patriarken gjør gjeldende en prinsipiell distinksjon mellom den katolske kirke på den ene side og på den annen side pavestolens nye påfunn. Mot den nyere feilutvikling anføres forpliktelsen det apostoliske Kristus-vidnesbyrdet, slik det gitt i  kirkens felles trosoverlevering.

Til vår tids ekumeniske oppmuntringer hører at pave Johannes Paul II som et tilsvar nettopp fremhever betydningen av kirkelivet i det første årtusen som inspirasjon for kristen enhet i vår tid. Paven understeker at man den gang ikke anså forskjellene i kirkelig praksis som til hinder for enhet i troen på og tilbedelsen av Faderen ved Sønnen i Ånden. (Ut unum sint, 1995, LXI)  

GJENNOMGANG AV TROSERKLÆRINGENS HOVEDPUNKTER

Den røde tråd i avtalen som ble inngått mellom SKG og PNCC i Troserklæringen av 8 april, er da nettopp å vise til den udelte kirkes felles trosoverlevering. Hensikten med avtalen er altså å søke grunnlaget for enhet og fellesskap i det katolske forstått som det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider. Hverken mer eller mindre. 

Denne plattformen tydeliggjøres ved at man tegner det som må stå fast, samtidig som man gir rom for det som er fritt i den forstand at forskjellene ikke er til hinder for enheten. Til sann enhet i kirken er det jo nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene, men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer.   

I det følgende vil vi gjennomgå Troserklæringens hovedpunkter ved å anføre sitatene i fete typer i kursiv.

Ortodoks trosforståelse

Forat da det viktigste skal komme først, fastslår avtalen innledningsvis det gudsbilde som skal ligge til grunn for forkynnelse, sakramentsforvaltning og lovprisning. Vi forplikter oss uttrykkelig til å feire gudstjeneste som tilbedelse av den ene sanne Gud, Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd.

Med et slikt utgangspunkt tilkjennegis det samtidig at Troserklæringen er en overenskomst om hvordan det skal feires gudstjeneste, og hva som skal binde den gudstjenestefeirende menighet sammen. Ovenfor karakteriserte vi denne rammen som den udelte kirkes ortodokse og katolske tro og tilkjennegav betydningen av begrepet katolsk. Søsterbegrepet ortodoks tro fokuserer direkte på det gudstjenestelige perspektivet og understreke den indre sammenhengen mellom læren og lovprisningen. Ortodoks betyr jo det som svarer til den rette bekjennelse og lovprisning. Den felles tilbedelse av Treenigheten, forklarer slik Troserklæringen videre, forusetter Den hellige skrift og Kirkens hellige overlevering som primære lærekilder.

Den lære som er godtatt i hele kirken

Den lutherske måte å si det samme er å vise til Bibel og bekjennelse. Som kjent har lutherdommen to sett bekjennelsesskrifter tre fra Oldkirken og to fra reformasjonstiden. Troserklæringen anfører imidlertid kun de oldkirkelige bekjennelsene. Ved navns nevnelse fremheves de almenkirkelige symboler: Den apostoliske trosbekjennelse, Den nikenske trosbekjennelse, Den athanasianske trosbekjennelse. Disse tre oldkirkelige symboler inngår vanligvis også i lutherdommens bekjennelsesskrifter, men hverken Confessio Augustana eller Lille Katekisme inngår i Troserklæringen.

At lutherdommens læredokumenter fra 1500 tallet ikke nevnes på linje med de oldkirkelige symboler, lar seg forklare på bakgrunn av det foregående anførte kravet om at vi i denne (vår tilbedelse) deler den udelte kirkes ortodokse og katolske tro  Den forpliktelsen får til følge at de læresymbolene som nevnes ved navn, må begrenses til de lærestykkene som var alminnelig anerkjent før splittelsen i 1054. I dette er det i utgangspunktet ingen motsetning til det lutherske. Som vi anførte ovenfor var det nettopp reformasjonens teologiske anliggende å forsvare den lære som er godtatt i hele kirken, for igjen å sitere formuleringen fra Apologien. (X:4)

Troserklæringen fremhever dernest den udelte kirkes konsiler. Historisk foreligger det en viss uenighet om hvilke konsiler som skal godtas som ekumeniske. Vanligvis regnes de syv første som den definerte treenighetslæren, læren om Kristi to naturer og bruken av bilder i gudstjenesterommet. Det er da viktig å påpeke at disse ekumeniske konsilenes læreavgjørelser er fastholdt i Den augsburgske bekjennelse som med uforbeholden tilslutning siterer de dogmatiske avgjørelsene vedrørende treenighetslæren og inkarnasjonen. (jfr CA I og III) Hva angår billedspørsmålet som var hovedtemaet ved det VIIe konsil, har bruken av bilder fra første stund av vært akseptert på luthersk hold.

Den levende overlevering

Når Troserklæringen dernest viser til kirkefedrene i Øst og Vest, dekker dette selvfølgelig et vell av ulike forfattere i ulike perioder med innbyrdes uenighet om mangt og meget. Referansen må derfor forståes som en metodisk henvisning: Selvom det er meningsbrytning og uenighet kirkefedrene mellom, kan vi stadig berikes av fortidens åndelige vitalitet. De indre spenningene mellom østkirkelig og vestkirkelig læreutvikling opphever ikke den livskraftige overleveringen fra Oldkirken, men representer tankemåter, skikker og forbilder som stadig gir oss innsikt til å forstå hva kristen tro er. Vidnesbyrdet fra det første årtusen representerer ikke bare en teologisk kontinuitet med det apostoliske Kristus-vidnesbyrd, men gir uttrykk for en pulserende fromhet som igjen og igjen må opparbeides på nytt og innføyes også i vår tids fragmenterte kirkeliv.

Hva reformasjonen egentlig handlet om

I et slikt kontinuitetsperspektiv må den store kirkelige tradisjon som er oss gitt i den udelte kirkes tro, ha forkjørsrett i forhold til senere epokers innsikter og fromhetsliv. Denne prioritering mellom kirkens felles overlevering og de mer historisk og geografisk betingede uttrykk, gjelder også i forhold til den teologiske refleksjonen i Nord-Europa på 1500-tallet.  

I Troserklæringen uttrykkes denne saklige balanse i formuleringen om at vi fastholder vår lutherske arv så langt som den omfatter og har formidlet denne tro.

Dette er ikke en omskriving for å forkaste det lutherske. Tvert om uttrykker formuleringen reformasjonens grunnleggende selvforståelse som reformprogram for kristen enhet. Anliggendet hos de lutherske menighetene, fremholder Den augsburgske bekjennelse, er at alle kristne igjen "kan bli forent og kan bli ført tilbake til den enkle sannhet og kristne enighet,.., for at vi, likesom vi lever og strider under den sammen Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i én kristen kirke." (CA's Fortale). De lutherske menighetene anså seg altså ikke bare forpliktet på den opprinnelige katolske overlevering, men uttrykte denne læreforpliktelse som vilje til enighet under den felles sannhet. Det er denne enhet  reformasjonen handlet om og ikke luthersk konfesjonalisme.

LITURGIEN BRUKT SOM EKSEMPEL

Forholdet mellom lutherdom og den udelte kirkes tro slik det er tenkt utfoldet i det nye kirkesamfunnet, kan kanskje best illustreres med SKG-liturgien som eksempel.

Denne liturgien som er en utvidelse av høymesseordningen i Alterboken av 1920, er med visse endringer godkjent som messeliturgi i den nye kirken. Selvom Alterboken utvilsomt  fremviser store liturgiske kvaliteter, inneholder den imidlertid store mangler i forhold til de idealene som er oss gitt i de klassiske liturgiene. For at Den norske kirkes bønnepraksis bedre skulle samsvare med den store kirkelige tradisjonen, ble derfor den offisielle liturgien etter hvert tilført ulike tillegg. Nattverdbønnen i SKG-liturgien av 1996 fremstår som et siste bidrag i så måte.

Imidlertid går det nye kirkesamfunnets høymesseordning en skritt videre. For å inkorporere grunnleggende anliggende i en østkirkelige gudstjenestefeiring innenfor rammen av en vesterlandsk  liturgisk ordning, fremmet PNCC under forhandlingene våren 1999 fire krav til tillegg i SKG liturgien fra 1996.

Disse fordringene er: 1) Bruk av den nikenske trosbekjennelse uten tillegget vedrørende Åndens dobbelte utgang dvs. filioque; 2) påkallelse av Den hellige Ånd (epiklese) under frembæringen av gavene; 3) bruk av den opprinnelige liturgiske formulering av  innstiftelsesordene gitt for mange; 4) bønn for avdøde i avslutning av nattverdbønnen.

Filioque, epiklese og formuleringen av innstiftelsesordene

Det skulle umiddelbart være enkelt å imøtekomme de tre første kravene som i den teologiske terminologi. Nikenum ble brukt i 700 år i Vestkirken uten dette tillegget og generalforsamlingen i Det lutherske verdensforbund anbefalte allerede i 1984 medlemskirkene å bruke den opprinnelige formuleringen av trosbekjennelsen. Kirkemøtet i Den norske kirke gjorde på åtti-tallet vedtak om å bruke Nikenum uten filioque i ekumeniske sammenhenger.

Bruk av epiklese det å be Ånden velsigne de gaver vi bærer frem i gudstjenesten, skulle  ellers være til stor trøst for enhver lutheraner med frykt for gjerningsrettferdighet og menneskelig selvhevdelse overfor Gud.

Hva innstiftelsesordene angår, lar det seg ikke nekte at den formulering som vanligvis brukes i lutherdommen, først kom i bruk på 1500-tallet. I virkeligheten ber PNCC oss ikke om annet enn å vende tilbake til den bibelske gjengivelse av Jesu egne ord. (jfr Matt 26:28)

Bønn for avdøde i nattverdbønnen

Bønn for avdøde er mer komplisert for tradisjonell lutherdom. Ikke uten grunn kritiserte reformatorene Romerkirkens bruk av nattverdens offermotiv som fyldestgjørelse ex opere operato for straff i skjærsilden. Når man leser bekjennelsesskriftenes oppgjør med Rom i spørsmålet om bønn for avdøde, ser man imidlertid at reformasjonen i denne henseende klart skjelner mellom romersk og østkirkelig bønneform. Selvom man altså tar avstand fra Rom, understrekes det at man på luthersk hold ikke derfor forbyr bønn for døde i forbindelse med takkofferet, bare det bes slik som det gjøres i den greske kanon. (Apologien XXIV:93f)