|
HVA VIL DET SI Å VÆRE GAMMELKATOLIKK? |
|
Tekstsamlingen fra dialogen mellom gammelkatolikker og ortodokse ble i 1989 publisert på tysk, fransk og engelsk. Den engelske utgaven fikk tittelen ”Road to Unity. Tekstene ble ved Den nordisk-katolske kirkes generalsynode i 2007 antatt som læredokument for kirken og presenteres her i en nynorsk utgave kalt ”Vegen til einskap”. Dette gjør det rimelig å spørre: Hvorfor gjøres trosdokumenter fra dialogen med de ortodokse til læregrunnlag i en gammelkatolsk kirke? Hva sier det om egenarten i Den nordisk-katolske kirke, og hva forteller det om det å være gammelkatolikk? En enkel, men også forenklet beskrivelse av Den nordisk-katolske kirke er å si at vi et en kirke med vestlig ritus og østkirkelig teologi. Derved befinner vi oss i skjæringspunktet mellom latinsk og bysantinsk kristendom. Denne plassering avspeiler vår tilhørlighet til den gammelkatolske tradisjon. Gammelkatolikkenes konflikt med Vatikanet på seksten- og syttenhundretallet var opprinnelig en strid om nasjonalkirkenes gamle rettigheter i forhold til jesuittenes iherdige ønske om å omforme pavedømmet til et eneveldig monarki. Derav betegnelsen ”gammelkatolikk”. Etterat erkebispedømmet Utrecht appellerte til et konsil for å få løst uenigheten, ble erkestiftet ekskommunisert i 1724. Erkestiftet Utrecht hadde sin egen historie. I senmiddelalderen var fromheten her i særlig grad blitt påvirket av Thomas á Kempis’ strenge augustianisme. Under barokken ble Utrecht et tilfluktssted for gallikanismen, dvs. franske prester og teologer som var kommet i konflikt med så vel kongemakt som pavemakt. Teologisk var også disse preget av Augustin, samtidig som de i kirkerettslige spørsmål håndhevet nasjonalkirkenes gamle rettigheter. Åndelig sett var det altså kort vei fra Utrecht til mange franske bispestoler og læreanstalter. Det franske nærvær satte sitt preg på erkestiftet Utrecht frem til midten av nitten hundretallet. Bruddet med Rom førte imidlertid Utrecht inn i en prosess hvor man, som et alternativ til den juridiske og sentralistiske tenkemåten i Vatikanet, søkte å fornye kirkelivet på basis av Oldkirkens teologi. Derved ble gammelkatolikkene straks interessante for de ortodokse. Allerede i 1727 inviterte Den russisk-ortodokse kirke erkebispen av Utrecht til å sende en biskop til Moskva, men enhetsforhandlingene ble brudt i 1730 som følge av stridigheter ved tsarhoffet. Først 150 år senere fulgte det neste ortodokse initiativ til læresamtaler. Det nye i situasjonen var at den såkalte Utrechterklæringen i 1889 ble vedtatt som felles læregrunnlag for de gammelkatolske bispedømmene. Uformelle læresamtaler i årene som fulgte om treenighetslæren, nattverden og embedssynet, viste slik samstemmighet at spørsmålet om full kommunion ble igjen reist. To verdenskriger skulle imidlertid hemme den fortsatte prosessen. Frem til revolusjonen var det Den russisk-ortodokse kirke som førte an i kontakten med gammelkatolikkene, men i tyveårene overtok Konstantinopel-patriarkatet initiativet. I 1931 inviterte den ekumeniske patriarken gammelkatolikkene formelt til å gå inn i en felles kommisjon med de ortodokse kirkene, men en ny krig skulle igjen komme til å avbryte arbeidet. I 1961 innbød patriarken Athenagoras imidlertid gammelkatolikkene på nytt til læresamtaler. I 1973 trådte så ”Den felles ortodoks-gammelkatolske teologkommisjonen” sammen. Fra ortodoks side møtte alle de såkalte kalkedonensiske kirkene, mens gammelkatolikkene var representert ved alle de europeiske bispedømmene samt The Polish National Catholic Church (PNCC) fra USA. Arbeidet ble avsluttet i 1987, og den endelige teksten ble publisert på engelsk under det håpefulle mottoet ”The Road to Unity”. Målsetningen for arbeidet var å finne utsagn hos Oldkirkens store teologer som adekvat uttrykte så vel den vestlige som den østkirkelige læretradisjon. Disse teologiske formuleringene skulle så være utgangspunkt for en drøftelse av de aktuelle kirkelige utfordringer og lærespørsmål. De dialogdokumentene som utkrystalliserte seg av samtalene, håpet man så kunne ligge til grunn for et fremtidig nattverdfellesskap. Etter tusen års adskillelse mellom Øst og Vest faktisk lyktes man forbløffende nok å formulere bred enighet. Det er grunn til å tro at intet annet prosjekt i moderne ekumenikk har ført til konsensus i så mange og kompliserte spørsmål. Dokumentet avsluttes da også i 1987 med en anbefaling om ”den fullstendige liturgisk-kanoniske kyrkjefellesskapen … på grunnlag av tradisjonen åt den udelte Kyrkja”, som det heter i den nynorske oversettelsen. (VII, 8) Spørsmålet melder seg da: Hvorfor er denne organiske enhet ikke blitt virkeliggjort? Svaret er dessverre å finne i den indre utviklingen i de gammelkatolske kirkene. Forhandlerne på gammelkatolsk hold ble til slutt sveket av en ny generasjon ledere i de europeiske hovedkirkene. I løpet av nittiårene ble nemlig de viktigste bispestolene besatt av at et nytt lederskap – flere av dem tidligere romersk-katolske prester – som anså liberal anglikanisme som fremtidens kristendom. Etter å ha ratifisert den engelske teksten av The Road to Unity brøt følgelig The Polish National Catholic Church kommunionen med de europeiske kirkene for i stedet å fortsette dialogen med ortodoksien på egen hånd. En annen sak er at utviklingen ikke akkurat hadde fremmet dialogklimaet. Den såkalte Scrantonerklæring fra 2008 er PNCC’s initiativ for å revitalisere samtalen med de ortodokse. Imidlertid skulle tanken om kirkelig enhet på basis av den udelte kirkes tro snart få støtte fra et noe uventet hold. I 1995 utstedte pave Johannes Paul II encyklikaen ”Ut unum sint” med innbydelse til hele kristenheten om en fornyet ekumeniske dialog. Fromhetslivet og konsilene i kirkens første årtusen, skriver paven, bevidner hvordan kirkens katolisitet manifesteres som en enhet i mangfold og kan derfor tjene som modell for den ekumeniske dialog idag. (§§ 55,61) I dette perspektiv våger vi tro at dokumentene fra den ortodoks-gammelkatolske dialogen er viktig vidnesbyrd om trosenheten mellom vestlig og østlig kristendom. Slik er ”Vegen til einskap” fortsatt relevant for alle som søker kirkelig enhet på basis av den udelte kirkes tro. Fordi dialogdokumentene holder frem rikdommen i udelte kirkes tro er ”Vegen til einskap” en rettesnor for Den nordisk-katolske kirke. I en tid med stor åndelig uro finner vi her et kompass som peker på de åndelige kildene som bar kristendommen gjennom det første årtusen.
Msgr. Roald Nikolai, biskop electus i Den nordisk-katolske kirke
|