|
DET KRISTNE EKTESKAP |
||
|
|
Av Msgr. Roald N. Flemestad
Innledningvis vil vi skissere grunntrekkene ved ekteskapet i et kultursosiologisk lys for så nevne de viktigste veiskillene i tenkningen omkring ekteskapet i løpet av de siste fem hundre års europeisk kulturhistorie. På denne bakgrunn vil vi konkludere at ekteskap mellom døpte kristne ikke er noe på siden av deres trosliv, men deres samliv skal virkeliggjøres i kraft av nådegavene tro, håp og kjærlighet.
HVA ER ET EKTESKAP?
En kultursosiologisk – eller leksikalsk om man vil – definisjon av ekteskapet slik det har vært vanlig i den vesterlandske sivilisasjon lar fire perspektiver ligge til grunn:
1) Selve ordet ekteskap betyr det som er ”skipa på aktene”, etablert ifølge dokumentene, dvs. det som er lovformelig. Likeledes betyr giftemål ”avtale om gaver”, dvs. økonomiske transaksjoner. Ekteskapsinngåelsen er altså konstruert omkring en juridisk bindende kontrakt mellom ”de to” - og deres familier - som avklarer formuesforhold og arverett. 2) Ekteskapet inngåes ifølge skikk og sedvane som en offentlig tilkjennegivelse av at ”de to” nå hører sammen. Forholdet bekreftes av foreldre eller andre vidner, f. eks. forlovere. 3) Ekteskapsinngåelsen kan også gis en religiøs sanksjon, i kristen sammenheng f. eks. velsignelse av brudekammeret, brudeparets altergang eller kirkelig vielse. 4) Endelig avgir ”de to” i vår kultursammenheng gjerne løfter til hverandre som uttrykk for at foreningen skjer frivillig og at troskapsforpliktelsen er gjensidig.
SOSIOKULTURELLE OMVELTNINGER
I européisk kulturutvikling er ekteskapsinstitusjonen kommet under press fra sosiokulturelle omveltninger som reflekterer så vel radikal nytenkning som grunnleggende endringer av samfunnsforholdene:
Ekteskapet som en borgerlig ordning
I det sekstende århundre reduserte den lutherske reformasjon ekteskapet til en borgerlig ordning. Løsrevet fra det kirkelige regelverk ble ekteskapet underlagt den verdslige øvrighets lovgivning. Som offentlig kontrakt mellom ”de to” ble muligheten for skilsmisse gjort enklere.
Kjønnsrelasjonen som en privat sak
I det syttende århundre forstår opplysningstiden ekteskapet som en privat avtale mellom to selvstendige individer. Deres gjensidige forhold kan kontraktfestes mellom ”de to” uten at kirken eller samfunnet har rett til å pålegge dem juridiske forpliktelser eller kulturelle fordringer. Herfra går en direkte linje til vår tids seriemonogami, samboerskap og samkjønnede partnerskap.
Nye prevensjonsmidler
På 1960-tallet opphevet nye prevensjonsmidler, og da fremfor alt ”pillen”, forbindelsen mellom kjønnslig samliv og det å få barn. Prevensjonsmidlene har da ikke bare på en ny måte åpnet for utenom ekteskaplige forbindelser, men også ført til såkalt fritids sex - ”recreational sex”. Utviklingen avspeiles i sprogbruken, idet det ikke lenger heter ”to make love”, men ”to have sex”.
Økonomisk press på ekteskapet
I løpet av de senere år har prisutviklingen i eiendomsmarkedet påvirket ekteskapsinngåelsen. Mange unge mennesker – og ikke minst de med lang utdannelse og studiegjeld – har simpelthen ikke råd til å stifte eget hjem. Samtidig begunstiger heller ikke skattesystemet ekteskapet. Det økonomiske presset får konsekvenser for reproduksjonen i samfunnet.
Redefinisjon av ekteskapet
Utkastet til ny ekteskapslov for ”likekjønnede og ulikekjønnede par” i 2008 tar sikte på en radikal omforming av ekteskapsinstitusjonen. Sidestillingen av homofile parforhold med det heterofile ekteskap fornekter kjønnspolariteten som naturens egen ordning, og vil komme til å virke oppløsende på familiens stilling i samfunnet. Det desto mer som man i det politiske miljø også leker med tanken om å lovfeste gruppeforhold som ekteskap slik at heterofile, bifile og homofile kan leve i juridisk etablerte trekantforhold.
Oppløsningen av den kristne enhetskultur
Særlig siden den nye ekteskapsloven av 1991 har kløften mellom nåtidskulturens samlivsformer og de kristne ekteskapsidealer blitt stadig tydeligere. Den kristne enhetskultur som lå til grunn for kirkelig vigselsrett i borgersamfunnet, finnes ikke lenger. Den nye situasjon fremtvinger en besinnelse på egenarten i den kristne ekteskapsforståelse.
DET KRISTNE EKTESKAP
Ekteskapets mening og hensikt er i kristen teologi blitt forstått ut fra tre formål som gjerne betegnes med de latinske stikkordene: Proles – Avkom, dvs. ekteskapet er en naturlig ordning som muliggjør slektens videreføring. Fides – Ekteskapsløftene etablerer en sosial kontrakt mellom ektefellene som forplikter til troskap. Sacramentum – Mellom kristne er ekteskapet endelig en nådens ordning. Disse tre formål forholder seg ”hierarkisk” til hverandre som skapelsens, fellesskapets og nådens ordninger.
I det følgende vil vi presentere disse tre formål samtidig som vi angir noen av de polemiske fronter som derved oppstår for den kristne forståelse av ekteskapets mening og hensikt.
1) Proles - Avkom
Den kristne forståelse av barn som ekteskapers første formål gir seg av Bibelens forklaring på hva det vil si å være menneske. Den bibelske skapelsesberetning fremhever for oss at mennesket er Guds ypperste skapning, skapt i hans eget bilde: ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: ”Vær fruktbare og bli mange,..” (1 Mos 1:27f) Her fortelles vi to ting:
* Mennesket som fenomen, fremstår på to måter: Mannen som helt og fullt er menneske uten derfor å være kvinne. Likeledes er kvinnen fullt og helt menneske uten derfor å være mann. De to kjønn forholder altså seg til hverandre som en ”enhet i forskjell.”
* Kjønnspolariteten står i prokreasjonens tjeneste, idet fruktbarheten mellom mann og kvinne tjener Guds formål med skapelsen. Samtidig er barn en Guds velsignelse til glede for mennesket. Det er påfallende at fruktbarhet inngår i velsignelsen ved paktsslutningen, da Moses på Guds vegne sier til Israel: ”Velsignet skal du være fremfor andre folk; hos deg skal ingen være ufruktbar, hverken menn eller kvinner…” (5 Mos 7:14)
At mann og kvinne finner sin av Gud tiltenkte bestemmelse i samlivet, stadfestes av Jesus selv, når han sier: ”Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett.” (Matt 19:4-6)
Seksuallivet som Guds gode gave
Kjønnspolariteten som en gudgitt orden i skaperverket ligger til grunn for urkirkens oppgjør med gnostikerne i menighetslivet: ”Disse nekter folk å gifte seg og krever at en skal holde seg borte fra visse slags mat, enda Gud har skapt dette for at de som tror.. skal ta imot det med takk.” (1 Tim 4:3) Samtidig fremheves barna som en Guds velsignelse, idet kvinnen loves at ”hun skal bli frelst igjennom sin barnefødsel”. Hun trenger altså ikke å bli ”karrierekvinne” for å finne meningen med sin kvinnelighet. (1 Tim 2:15; jfr. Luk11:27, 5 Mos 28:1ff)
Videre understreker Paulus gjensidigheten i kjønnsforholdet: ”Både mann og kone skal gi den andre det de skylder hverandre. Hustruen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen.” (1 Kor 7:3) Samtidig med denne lovprisning av menneskets seksualitet, formaner Paulus om at ”legemet ikke til for hor”. (1 Kor 6:13) De mange formaningene i så måte tyder på at det var nødvendig å markere omvendelsens betydning (5:1-8; Ef 5:3,5; 2 Tim 6:3; 2 Pet 2:14; Åpb 2:14)
Lærdommer fra urkirken
Urkirkens møte med den antikke verden var konfliktfullt. Kirken gikk inn for ekteskapet i en tid, hvor den romerske sivilisasjon var preget av familieoppløsning og seksuell hedonisme. Kirken møtte datidens umoral ved at de troende selv med sitt eksempel vidnet om en anderledes livsstil. Kirkefedrene begrunnet ekteskap og avholdenhet ikke bare i religiøse påbud, men også ved å vise til den naturlige lov – den kloke styrer sine impulser. (Jfr 2 Pet 2:12ff)
I vår egen samtid har ikke bare de nye prevensjonsmidlene langt på vei løsrevet det seksuelle fra ekteskap og familieliv. Seksuell utfoldelse forstås som en menneskerett slik at kyskhetsidealet fremstår som en krenkelse av menneskeverdet. Frikoblingen av den seksuelle utfoldelse fra et forpliktende samliv har ført til at familieinstitusjonen trues av kollaps. Privatiseringen av seksualiteten leder samtidig til en demografisk kollaps i Vest-Europa. Sytten europeiske land tilhører gruppen med lav reproduksjon – 1,3 fødsler per kvinne. Teoretisk vil disse landene halvere sin befolkning hvert 35 år.
Utviklingen må få til følge at de kristne på nytt fremstår med sitt eksempel på en anderledes samlivsform. Forkynnelsen må ikke bare avvise partnerskap, men i sine ekteskap må gifte kristne ta inn over seg den etiske problematikk som preventivmidlene reiser.
2) Fides - Troskap
Som formål for ekteskapet betegner fides ikke bare ”troskap”, men inkluderer også ordets videre betydning av ”pålitelighet”, ”forpliktelse” og ”redelighet”. Gjennom samlivet skal ektefellene lære å vokse i disse dydene.
Troskap som ekteskapets formål uttrykkes i Luthers formulering: ”Ekteskapet består i troskapen; det at den ene sier til den andre: Jeg er din og du er min. Dét er ekteskapet.” (WA 9. 216, 33f) Reformatoren følger her Romerrettens forståelse av ekteskapet som en kontraktuell forpliktelse - Consensus facit nuptiam. Samlivskontrakten plikter de to til å bære hverandres byrder og vise overbærenhet, men brytes ved ekteskapsbrudd. Hor er å ligne med tyveri, idet det legeme som tilkommer ektefellen, gis en annen. (WA 12. 101, 22-24)
En borgerlig ordning
Fra først stund har ”fides” vært forstått i kristen tenkning som et grunnleggende formål for ekteskapet. Den særegne betydning troskap som kontraktuelle forpliktelse får i luthersk teologi, avspeiler reformasjonens forståelse av ekteskapet som en borgerlig ordning i skaperverket. Luther skriver: “Ekteskapet er en ytre, legemlig ting som alle andre verdslige affærer: Likesom jeg både kan spise, drikke, sove, gå, ride, handle og tale med en hedning, en jøde, en tyrker eller en kjetter, så kan jeg også inngå ekteskap med ham. Og bry deg ikke om hva de narrene (dvs.‘papistene’) bestemmer, som forbyr det… En hedning er likeså meget mann og kvinne… som Peter, Paulus og Lucia…”(WA 10 II. 283,8ff) Rimeligvis konkluderer Luther at det er å innstifte ekteskap ikke er en oppgave for kirkelige myndigheter, men tilhører den den verdslige magistrats samfunnsoppgave. Tilsvarende gjorde Melanchton gjeldende at ekteskapet kun angår det legemlige liv og ikke det åndelige. Dersom ekteskapet skal betegnes som sakrament, må også øvrigheten kalles det, anførte han og forklarer: Når man i kirken ber for brudeparet, skjer det på linje med at man i gudstjenesten også ber om godt og tjenlig vær. (Apol. for Confessio Augustana, art. XIII)
Sekularisering av ekteskapsinstitusjonen
Reformatorene ønsket å frigjøre ekteskapsinstitusjonen fra kirkelig formynderskap med å anføre at ekteskapet har vært der fra verdens skapelse av og finnes også hos hedningene. Som verdslig ordning er troskapsforpliktelsen som stilles til ekteskapet, nødvendigvis av almenmenneskelig alt. Derved er trosforskjeller uten avgjørende betydning for samlivets rettmessighet. Det avgjørende er det frivillige løfte som er blitt gitt om å leve sammen i ekteskap. Forståelsen av at det er brudeparets gjensidig consensus som er ekteskapsstiftende, har selvfølgelig som konsekvens at det papirløse ”ekteskap” hele tiden lurerer i bakgrunnen. Dersom troskapsaspektet mellom ”de to” er samlivets primære dyd, er det ikke til å undres over at kirken blir tvunget til å opptre som dydens vokter. Det desto mer hvis troskapsbegrepet gradvis taper sitt opprinnelige innhold.
Kirken som vokter av den borgerlige ordning
Historisk har lutherdommen forstått kirkens oppgave ved ekteskapsinngåelsen som det å vokte den borgerlige ordning, men uten derfor å tillegge ekteskapsinstitusjonen en spesifikk kristelig motivering. I dagens kultursituasjon må det være rimelig å konkludere at denne voktergjerning er brudt sammen i takt med sammenbruddet av den kristelige enhetskultur.
Troskap mot selvet Problemet tydeliggjøres ytterligere ved at også den naturrettslige, kontraktuelle tankegang som lutherdommen forutsatte som grunnlag for ekteskapsinngåelsen, er blitt erstattet av individbasert rettighetstenkning i dagens samfunnsliv. I dette rettighetsperspektiv inngår også individets seksuelle utfoldelse som en menneskerett – ”retten til å uttrykke kjærligheten i en seksuell relasjon”. Kjønnslig utfoldelse – uansett seksuell legning – er simpelthen et spørsmål om individets valg av livsstil. Seksualitet som behovstilfredsstillelse er en farlig rettighet; et behov blir i prinsippet aldri tilfredsstilt annet enn som en foreløpig lystfølelse og innbyr ikke til varig forpliktelse. Kjærligheten er ikke det pålitelige fellesskap som Luther idealiserte, men også troskap er redusert til en flytende følelse av subjektiv redelighet. Ekteskapet som et de facto-fellesskap Denne vending til det private kom til uttrykk i Ekteskapsloven av 1991 som fjernet kravet til lysning samt forpliktelsen til livslangt troskap, idet uenighet eller uoverensstemmelse gir rett til skilsmisse. Ekteskapet er med andre ord ikke lenger en offentlig pakt, men en privat avtale om samliv så langt det måtte gå. I ritualet for borgerlig vigsel av 1996 formaner vigsleren de to til ”å sette høye mål for samlivet”. Utkastet til lov om samkjønnet ekteskap er en naturlig konsekvens av denne utvikling. I et individfokusert samfunn blir parforhold og ekteskap å betrakte som en slags de facto-fellesskap som individet går inn og ut av alt efter lyst og behov. 3) Nådens ordning
Den lutherske forståelse av ekteskapet som en verdslig ordning innebærer selvfølgelig ikke et forbud mot at kristne ektefeller skulle ha et åndelig fellesskap på samme måte som muslimske ektefeller måtte leve sammen på islamske premisser. Spørsmålet er simpelthen hvorvidt et kristent ekteskap ikke er noe mer enn et ”privat” forhold med to troende.
Den eldre kristne tradisjon gjør nemlig gjeldende at et ekteskap mellom to døpte kristne konstituerer en egen ekteskapsinstitusjon, idet de to gjennom samlivet skal hjelpes frem til sin himmelske bestemmelse. Med frelsen som mål betegnes ekteskapet som en nådens ordning – som et sakrament.
Den sakramentale tenkemåte
Den lutherske påstand at ekteskapet ikke kan kalles et sakrament eftersom også hedninger gifter seg, fortegner forholdet mellom det naturlige og det åndelige. At ikke-kristne gifter seg, er ikke anderledes enn at de renser seg i vann eller spiser brød og drikker vin uten at dåp og nattverd derfor mister sakramental status.
Poenget er at det vi kaller ”sakrament” ikke er noe ”åndelig” hinsides livet, noe ”hellig” mens resten av tilværelsen er profan. Som ”tegn” lar sakramentet jordiske ting vidne om åndelige realiteter, slik det heter i 1 Kor 15:46 (ifølge 1930 oversettelsen): ”Det åndelige er ikke det første, men det naturlige, derefter det åndelige”. Gjennom elementene som sakramentale tegn foregripes den kommende frelse.
Ekteskapets store hemmelighet
Tegnsymbolikken gjelder også samlivet mellom døpte kristne. I Efeserbrevet leser vi om ekteskapet: ”Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den… På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme.. på samme måte som Kristus gjør med kirken. For vi er lemmer på hans legeme. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken. Men det gjelder også dere: Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.” (Ef 5: 25- 33)
Forbilde og avbilde
Kjærlighetslivet som utleves i mellom ektefellene har altså sitt mønster i kjærligheten som Kristus utviser i sin frelsesgjerning overfor kirken. Men hvis Kristi tjenende omsorg for kirken, hans brud, skal være forbildet for den jordiske legemlighet i kjønnsrelasjonen, betyr det at forholdet mellom kjønnene er noe mer enn en slags autonom “verdslig ordning” i skapelsen. Ved å parallellføre forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet med forholdet mellom Kristus og kirken i frelsen, gir Paulus den jordisk-legemlige kjærligheten mellom ektefellene en kristologisk begrunnelse. Frelsesrelasjonen mellom Kristus og kirken er forbildet for samlivet i ekteskapet, men mønsteret gjelder også omvendt – ekteskapet mellom mann og kvinne skal være et avbilde på forholdet mellom Kristus og kirken.
Skapelsen av mann og kvinne som profeti om frelsen
I denne sammenheng er det viktig å ta med seg at Paulus forklarer forbilde – avbilde skjemaet med å sitere fra skapelsesberetningen: “Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.” Sitatet av 2 Mos 2:24 i Ef 5:31 lar oss forstå at hele Guds skapergjerning peker på den kommende frelse i Kristus. “Det store mysterium” som utvises i “forholdet mellom Kristus og kirken” (Ef 5:32), viser at skapelsen skjedde for frelsens skyld. (jfr. Ef 1:4ff) Enheten i kjærlighet mellom mann og kvinne, slik den er gitt fra skapelsen av, fremstår derved som en profeti om forholdet mellom Kristus og kirken.
Nådegaven
I dette frelseshistoriske perspektiv skal samlivet mellom kristne ektefellene være et frelseshistorisk tegn i menigheten, idet de i sine liv synliggjør at ”i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen heller ikke noe uten kvinnen. (1 Kor 11:11) Fordi det kristne ekteskap utfoldes i gjensidig selvhengivelse i kjærlighet, omtaler Paulus det å være gift som en nådegave. (1 Kor 7:7) I Ånden blir også den kjødelige omfavnelse til fred, og gleden over den andre blir en frukt av freden. (Gal 5:22ff) Det er Åndens nærvær som helliggjør ekteskapet til et sakrament. Samlivet virkeliggjøres i tro og mottas som nåde. Slik skal ektefellene sammen arve nåden og livet. (1 Pet 3:7)
Foredrag holdt på Gran-stevnet januar 2008
|
|