|
Orientering vedrørende: Deltagelse ved Den nordisk-katolske kirkes nattverdbord |
||
|
Som katolske kristne legger vi vekt på å delta ofte i den hellige nattverd. Desto viktigere er det at vi er oss bevisst, hva det vil si å gå til alters. Det er lett å tenke seg at ettersom nattverd er mitt møte med Den oppstandne Jesus Kristus, er også selve altergangen noe jeg gjør på egenhånd som uttrykk for mine egne åndelige anliggender og emosjonelle behov. Selv om dette i seg selv er viktig nok, overskrider nattverdfeiringen den enkeltes åndelige fornyelse ved å manifestere menigheten som eukaristisk forsamling i verden. Opplevelseskristendom En individuell forståelse av nattverdgangen er ikke minst utbredt i de protestantiske retninger, hvor frelsen forstås gitt i den enkeltes umiddelbare møte med ordet. Det er da ingen vesensforskjell mellom det å lytte til en preken og det å delta i nattverden. Nattverden er pant for ordet; en pedagogisk støtte for å oppildne opplevelsen av Guds nåde. De krav som en religiøs individualisme stiller for rett nattverddeltagelse, vil vanligvis gjelde spørsmålet hvorvidt den enkeltes omvendelse fra synden er gjennomgripende nok til troverdig å legitimere en plass ved nådebordet. I denne personlige kamp for å erfare nåden inngår de andre altergjestene som tilskuere til min omvendelsesprosess - og jeg til deres. Hver og én går frem for seg selv og menighetsfellesskapet gjenstår som noe sekundært, en slags ytre, felles ramme om den individuelle altergang. Grener på vintreet Derimot vil en katolsk forståelse av nattverdfeiringen inkludere det større kirkelige fellesskap på en organisk måte. Disippelfellesskapet forklares av Jesus selv med formuleringen: ”Jeg er vintreet, dere er grenene”. (Joh 15:1-5) Billedspråket avspeiler den gammeltestamentlige forestilling om paktsfolket som en ”vingård” hvor Gud er gartneren. (Jes 5:1; Ez 17:1-8; Joh 15:1; jfr Matt 15:13, 21:33) Det samme bilde brukes i Det nye testamente om kirken som ”Guds åkerland”, ”Guds bygning”, ”Guds tempel”. (1 Kor 3:6-17) Likesom det gamle Israel er et utvalgt folk i Gud, er menighetsfellesskapet gitt i enheten med Kristus. Han er stammen på vintreet; de troende er grenene. Den nye pakts måltidsfelleskap Bildet av menigheten som Guds vingård understreker at det kristne fellesskap er konstituert av Guds egen handling – utvelgelsen av paktsfolket. Dette tydeliggjør også nattverdens betydning for menighetsfellesskapet. Ved nattverdinnstiftelsen i den øvre sal karakteriserte Jesus måltidet som et paktsmåltid med ordene over kalken: ”Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere.” (Luk 22:20) Tydningordene etablerer likeledes en sammenheng mellom Jesu død og det paktsblod (jfr Mk 14:24) som ble utgytt ved paktsstiftelsen på Sinai, da Israels gjeveste skuet Gud, spiste og drakk (2 Mos 24:8ff). Nattverdfeiringen innstiftes er altså som et paktsmåltid mellom Gud og et nytt gudsfolk, samlet i Kristi kors. Det er som medlem av dette nye fellesskap at den enkelte troende tar del i måltidsfellesskapet. Nattverdsamlingen er altså mer enn summen av de tilstedeværende altergjestene. Handlingen sammenbinder de mange i en organisk enhet med Kristus – som grenene med vintreet. Vi er i Kristus og Kristus er i oss. Herrens bord dekkes i Guds menighet En individfokusert forståelse av nattverddeltagelsen motsies allerede på det praktiske plan. Altergangen er ikke noe vi gjør på egenhånd. Den enkelte nattverdgjest innbys ikke til å ”suge” noe åndelig av sitt eget bryst som en privat erfaring av noe hellig. For at nattverdgjesten skal få del i de åndelige gavene, må menigheten først dekke nattverdbordet, forklarer Paulus i Første korintierbrev, hans utførlige instruks om rett nattverdfeiring. Nattverdfeiringen begynner med at de troende ”kommer sammen som menighet”. (1 Kor 11:17f) ”Den åndelige mat og .. åndelige drikk” (10:3) er en realitet gitt i kraft av det at ”Herrens eget legeme og blod” (11:27) er nærværende, når ”Herrens bord”(10:21) dekkes i ”Guds menighet” (11:22) Nattverden er altså ikke en utfordring til den enkelte om fremskaffe ”åndelighet” av sitt eget bryst. Det handlende subjekt i nattverdfeiringen er menigheten, og for å få del i de åndelige gavene, må den enkelte tre inn i menighetsfellesskapet. Fellesskapets sakrament Dette fellesskapet må da heller ikke forveksles med en forening av religiøst likesinnede. Selvom sosiale bånd i seg selv er viktige, overskrider samlingen deltagernes opplevelse av gjensidig samhørighet. Menigheten samles for å konstituere den nattverdfeirende menighet som åndelig realitet, for å tydeliggjøre her i verden det Kristi legeme, hvor vi ble et med-lem i vår dåp. ”Dere er Kristi legeme, og hver enkelt hans lemmer” (12:27), konkluderer Paulus etter å ha påpekt dåpens og nattverdens kirkekonstituerende betydning: ”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være et ett legeme,.. og vi fikk alle én Ånd å drikke.” (12:13 ) På én og samme tid er således nattverdfeiringen så vel grunnlag for som uttrykk for menighetsfellesskapet: ”Velsignelsens kalk som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme”, konstaterer apostelen. (10:16f) ”Bli hva dere ser og motta hva dere er” Med et ordspill på det latinske ordet ”sakrament” som oversettelse av det greske ordet ”mysterium” forklarer kirkefaderen Augustin i en tale til nydøpte hvordan nattverdfeiringen på én og samme gang strukturer menighetsfellesskapet og formidler nådelivet til altergjestene: ”Det er hemmeligheten om dere selv som ligger på Herrens bord; det er hemmeligheten om dere selv dere mottar… Bli hva dere ser og motta hva dere er. Det er det apostelen sa om brødet. ” (Sermo 272) Med andre ord: Den menighet som er Kristi legeme, mottar i nattverdfeiringen seg selv som Kristi legeme. Brødet som sakramentalt brytes på alteret, gjør ikke bare Kristi korslegeme nærværende, men manifesterer på samme tid nådegavefellesskapet i menigheten som Kristi legeme i verden. Nattverden manifesterer kirken som sakramental virkelighet Nattverdfeiringens konstituerende betydning for det kirkelige fellesskap beskrives for oss i den urkristne nattverdbønn over brødet som er gjengitt i Didaché. (9:4) Bønnen som antas å være den som ble brukt i korintiermenigheten under Pauli opphold der i årene 50-52, lyder i en noe fri gjendiktning av ordene over brødet:
”Som korn fra vide
åkrer utover verden spredt (NoS 633, v 1) Det samme bildet av menigheten, samlet om nattverdbrødet og således forenet i himmelrikets fred, holdes frem av Cyprian til trøst for den stridende kirke under forfølgelsene i Nordafrika i 250-årene: ”Likesom mange korn, sammalt og sammenblandet, utgjør ett eneste brød, slik (er det) også med det himmelske brød i Kristus; vi vet at vi er ett legeme, i hvilket vårt mangfold forenes til ett.” (Ep. lxiii) Kirkeordningen er nattverdfeiringens ytterside Som nattverdgjest slutter jeg meg til fellesskapet, samlet som menighet omkring nattverdbordet. En splittelse blant altergjestene uttrykker forakt menighetens sosiale fellesskap, understreker Paulus overfor korintierne. (1 Kor 11:18,22) Den som vil gå til alters med forbehold, avskjærer seg samtidig fra deltagelse i nattverden som åndelig realitet. (11:17) Men gjensidigheten i det åndelige og det sosiale fellesskap betyr ikke at menighetens hellighet skulle være frukten av menneskelig innsats. Kirkens hellighet er avglansen av Kristi herlighet. Imidlertid får Kristi nærvær til følge at det i menighetens nattverdsamling må gjøres avgrensninger mot det vanhellige. (5: 4ff; 2 Kor 6:14 -7:1) Således instruerer Paulus korintierne om hvordan de samles på en slik måte at det blir til gagn og ikke til skade (11:17) For ikke å motta brødet og vinen ”på urett vis” (11:27), må enhver som vil gå til alters ”prøve seg selv”.(11:28) For ikke å spise seg selv til doms, må nattverdgjesten ”tenke på at det er Herrens legeme” som her gis. (11:29) Forat ikke sammenkomstene ”skal føre til dom” over korientermenigheten, må hans ”forskrifter” for nattverdfeiring følges. (11:34) Ved konsekvent å bruke terminologi hentet fra den jødiske sakralrett (11:31f) lar apostelen oss forstå at han anser kirkeordningen som nattverdfeiringens ytterside. Kirketukt og selvprøvning De kirker som vil være skrifttro, må også idag se seg forpliktet på en slik prøvning. Slik praktiserte også Den norske kirke helt frem til 1970-årene kirketukt ved nattverdbordet. Frem til for cirka hundre år siden ble også skriftemål krevet før altergang. (jfr. Conf. Aug. art. XXIV) Katolsk og ortodoks fromhet fordrer fortsatt at den som er seg bevisst alvorlig synd, skrifter før altergang. Slik forventes også medlemmer av Den nordisk-katolske kirke å søke avløsning. Enhetens sakrament Nattverdfeiringen er derfor på én og samme tid så vel grunnlag for som uttrykk for menighetsfellesskapet som et hellig folk. (1 Pet 2:9f) Når nattverdgjestene kommer sammen som menighet, er sammenkomsten synlig og konkret, og feiringen ledes av en rettelig kalt prest ifølge kirkens forskrifter og gitte bønneformer. Som vi har sett, er ikke ”det åndelige” ved alteret noe frittsvevende i forhold til menighetsfellesskapet. Følgelig går vi ikke til alters for derved å ville fremme opplevelsen av å være et åndelig fellesskap, men bevegelsen er omvendt: Fordi vi allerede er i samfunn med hverandre som lemmer på det ene legeme, samles vi for å få ”del i det som skjer på alteret”. (1 Kor 10:18) Kort sagt: Den som deltar i nattverden, trer inn i menighetsfellesskapet og slutter seg derved til kirkens tro og liv. Når Den nordisk-katolske kirke dekker alterbordet, skjer det følgelig for å betjene dem som allerede tilhører menigheten. Eukaristisk gjestevennskap Fordi vi nettopp tror at nattverden er et tegn på en foreliggende enhet i tro, liv og gudstjeneste, vil vanligvis medlemmer av kirker som vi ikke er i fellesskap med, ikke kunne ta del i vår nattverdfeiring. Som uttrykk for eukaristisk gjestevennskap vil vi imidlertid i gitte situasjoner av pastorale grunner også inkludere ikke-medlemmer ved nattverdbordet. Etter avtale med presten kan ektefeller, personer som søker medlemskap og andre som ber om det, få delta i nattverdferingen. Alle som måtte ønske det, er velkommen frem til alteret for å bli velsignet.
Fr Roald Nikolai, generalvikar
|
||