Til prekener

2. søndag i faste II

 mars 2003

St.Lukas 7,34-50

ved f.Erik Andreas Heyerdahl Holth

 KORREKT ELLER EKTE

For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en omskåret eller

 uomskåret; her gjelder bare tro, virksom i kjærlighet[1] 

Brødre og søstre i Kristus!

Alle søndager, hellig- og helgendager i kirkens år har noe å lære oss som mennesker og som kristne. Hver eneste søndags gudstjeneste inneholder for så vidt alle Kirkens fester. Likevel fordeles de kristne mysterier slik at vi tar for oss forskjellige sider ved disse i advents, jule og åpenbaringstid enn det vi gjør i faste, påske og pinsetiden.

    ”Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning”, skriver den hellige Paulus til sin unge biskoplige venn, Timoteus[2].

   Spørsmålet blir da: hva kan dagens preg og tekst lære oss slik at også vi ”settes i rett stand og blir rustet til all god gjerning”?

   Lesningen fra dagens evangelietekst finner vi også gjenfortalt i de andre evangeliene[3]. Likevel er det en tematisk forskjell disse tekstene mellom. I vår tekst står kvinnens ekte hengivenhet i kontrast til vertens kjølige korrekthet. Her er synd og tilgivelse et viktig moment. I de andre tekstene er det disiplene til Jesus som reagerer skarpt på kvinnens sløsing med kostbar salve. 

   Der settes den utøsende kjærlighet som blir Jesus til del opp mot de kroner og øre som kunne brukes på de fattige. Kan denne spenningen tekstene mellom lære oss noe som helst?

   De temaene som tas opp, er alle sentrale temaer for fastetiden: bønnen, boten og givertjeneste er tema som alle hører denne kirkeårstiden til. Tekstene kan legge vekt på forskjellig ting – like fullt handler de alle dypest sett om at gudstroen har konsekvenser. Konsekvenser som handler mer om ekte hengivenhet, vågemot og raushet enn kjølig korrekthet, beregnende tilbakeholdenhet og økonomisk snusfornuft.

   Fariseeren, kalt Simon den spedalske, har for så vidt sitt på det tørre. Alt er korrekt. Men det er noe som mangler: ekthet. Kvinnen med salven og de mange tårene, lever ikke korrekt. Men hennes raushet og hengivenhet vitner om en tro, virksom i kjærlighet.

   Denne dagen feires til hennes ære. Etter Herrens egne ord: ”Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde forteller til minne om henne.”[4] Denne navnløse troende – som i Kirkens tradisjon både er knyttet til Maria Magdalena, oppstandelsesvitnet, og Maria, søsteren til Marta og Lasarus – Jesu nære venner (i følge St. Johannes er det hos disse vennene handlingen utspiller seg).

   Tekstene på 2. søndag i fastetiden har derfor mye å lære oss: Som profeten Elia skal vi kjempe mot det som er rett og som Kirken lærer oss er Guds vilje.  St. Jakob formaner oss til å hjelpe på hverandre. Ikke i bederevitende overvåking og dyneløfting, men i hengiven kjærlighet og oppriktig interesse for hverandres liv og sjelers frelse.

   Også i dette har kvinnen i evangeliet mye å lære oss. Hun lærer oss at vi først må gråte over egne synder før vi kan slå ned på andre menneskers tvilsomme fremferd; først å fjerne bjelken i vårt eget øye før vi ser etter flisen i vår brors eller søsters.

   Denne ydmykhet er likevel noe annet en likegyldighet. Det lærer vi også gjennom tekstene denne fastesøndagen. Som kristne er vi pålagt, ja, dømt til å elske hverandre og ha omsorg for hverandre.

    I denne tjenesten står Kirkens sakramenter, forbønnhandlinger og givertjeneste. St. Jakob peker spesielt på sykesalvingens sakrament[5].  Dette er ikke forbeholdt forberedelsen på døden og den siste pilegrimsvandring, som uttrykket den siste olje kunne vitne om. Dette kan skje flere ganger i løpet av livet vårt – ja, også flere ganger i løpet av samme sykdomsperiode.  

  I sykesalvingens sakrament overgir vi oss selv og hverandre Guds barmhjertighet i vold, gjennom at presten salver oss og ber for oss, etter å ha hørt vårt skriftemål. Salvingen med hellig olje, som biskopen har innviet, skal tjene både til tilgivelse og helbredelse, slik også en av bønnene som brukes vitner om det: ”Leg ved Den Hellige Ånds nåde vår brors/søsters plager, helbred hans/hennes sår og tilgi ham/henne alle synder han/hun har begått. Befri ham/henne fra all legemlig sjelelig lidelse.”[6]

   Kjære brødre og søstre!  Det Herren har lært oss i dag, gjennom sitt hellige Ord, er hvordan vi skal nærme oss Herren og hans hellige sakramenter: I selvransakelse og gråt over våre synder og feiltrinn,  og med kjærlighetens ekte (om ikke korrekte) hengivne glede mot Ham som tilgir synd, helbreder sår og utruster oss til kjærlighetstjeneste til ære for som med Faderen og Helligånden var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Til toppen