|
3. s i faste II |
Sandvik |
14.mars 2004 |
|
|
St Johannes Døperen Holdt på menighetsweekend på Sandvik
Luk 4,31-37
Det er på mange måter en lang vei fra sist søndags prekentema til dagens. Da knyttet jeg, som noen av dere vil huske, an til det jeg kalte ”kjærlighetens språk” som vi svært ofte finner hos mange av kirkefedrene når de veileder om livet i Gud. Vi husker hvordan vi anvendte dette på fortellingen om kvinnen i fariseeren Simons hus, hun som vasket føttene til Jesus med sine tårer, tørket dem med sitt hår og ”holdt ikke opp med å kysse dem”, som det står. Jeg talte om ”Troens kyss”. I dag møter vi en ganske annen virkelighet – tilsynelatende en helt annen verden. Og allikevel – min påstand er at vi møter noe av det samme språket også i dag. Ikke akkurat kjærlighetstegn og kjærlighetshandlinger – i hvert fall ikke ved første øyekast, men allikevel et språk fylt av fortettet lidenskap, et språk som river oss ut av nøytralitetens bedrageri og setter vårt liv her og nå inn i en, jeg hadde nær sagt, kosmisk kamp mellom godt og ondt, ja, mer enn det, mellom Den gode og den onde, der det til syvende og sist handler om hvor jeg hører hjemme, hvem jeg dypest sett tilhører – hvem som er mitt livs helt og hjelper. Vi møter et annerledes språk også i dag – også dette finner vi i høy grad hos kirkefedrene - et språk som engasjerer og utfordrer, fordi det taler om liv og død, om et eierskap som binder og om eierskap som frigjør. Og vi utfordres til å velge side. ”Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene ånder, og de farer ut!”
For å komme unna det ubehagelige i dagens evangelium – for å slippe å ta inn over oss realitetene i det Jesus sier og gjør – kunne det være nærliggende for oss å velge et annet språk – rasjonalismens. Den kritiske distanse – skeptikernes verktøy til å gjøre ondskapen ufarlig og innbille seg selv at ondskap bare finnes i menneskets fantasi eller egen tankeverden – og at den forsvinner bare mennesket blir utdannet og opplyst – og på den måten kunne frelse seg selv. Mye teologi i Vesten har valgt å selge seg til et slikt språk. Og fordi språket aldri er nøytralt, men alltid vil avspeile en virkelighet bak, har teologien hos oss – i stedet for å hjelpe oss til å fastholde den bibelske virkelighetsforståelsen - forvitret denne innenifra. Vi har mistet evnen til å møte fenomener som de vi møter i dagens evangelium. Vi er rett og slett blitt vant til å tenke ut fra et verdensbilde som ikke lenger er kristent. Vi har glemt å tenke holistisk, det vil si helhetlig om tilværelsen, der tingene hører sammen, der det naturlige og såkalt overnaturlige ikke skilles skarpt fra hverandre, der vi ikke frivillig lukker tilværelsen inn i materialismens fangenskap, men er åpne for at det eksisterer en åndelig verden med engler og demoner, med under og overnaturlig kraft.
Det vi kanskje ikke tenker på er at om vi utelukker det ene, står vi i fare for å miste det andre. Om vi utelukker eksistensen av onde åndsmakter, om vi ikke lenger regner med ondskapens åndehær i himmelrommet, hvor lenge blir det meningsfullt å tale om de gode åndsmaktene, om maktene og myndighetene, om englene og deres hærskarer? Ja, om vi læres opp til å tenke at den onde ikke lenger finnes i virkelig forstand – bare i vår eventyrlige fantasi og i gamle mytiske forestillinger – hvor lenge gir det mening å tale om Jesus som seierherren, som den som også i dag forvalter en autoritet som demonene har all grunn til å frykte? Utelukker vi frivillig det første, vil vi ufrivillig, men sakte og sikkert, også miste det andre. Dette er en kunnskap som deles i åndeverdenen. Dette er en del av strategien som ligger bak de ytre slagene. Ingen djevelsk strategi er bedre enn den å innbille såkalte opplyste mennesker at djevelen ikke finnes – at demoner ikke er til. For hva skal vi så med en som våger liv og helse og blod og smerte for å gå inn i løvens hule for å befri oss? Når det ikke lenger finnes en ondskap som er større og farligere enn den vi står og rår for selv, hva skal vi så med en autoritet som ved ordets makt kan sette oss fri? Og motsatt gjelder det en gjensidig respekt og anerkjennelse i tilværelsens åndelige bakrom. Vi møter den i dagens evangelium: ”Hva har du med oss å gjøre, Jesus fra Nasareth? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige!”
Hva er dette for slags tale?
Dette språket fastholder virkeligheten slik den virkelig er. Derfor er det livsfarlig å bytte det ut med rasjonalismens og den såkalte opplysningens språk. For dypest sett handler det om å redde mennesket selv. Denne åndskampen som raser, er ikke en kamp mot mennesket – men mer en kamp om mennesket – en kamp om eiendomsretten til alt som menneskebarn heter. Derfor gjelder det å snakke sant om mennesket. For det er bare sannheten som frigjør. Et språk som lyver fordi det ikke er stort nok til å romme virkelighetens dyp og irrganger, etterlater mennesket til seg selv og sin egen undergang. Eller sagt på denne måten: Om Djevelen ikke finnes – om ondskapens krefter ikke kan føres tilbake til en personlig ond og ondsinnet vilje, må mennesket til syvende og sist selv være en djevel. Da har ondskapen sin rot i vårt eget hjerte. Da må alt det onde som skjer i menneskehetens navn, kunne føres tilbake til oss selv. Da var vi fortapt. Men om ondskapens snedige list er sådd i oss utenfra, fra den onde selv som ønsker å lure oss inn i sitt snedige renkespill, som visker i vårt sinn ”har Gud virkelig sagt”, da er det faktisk håp for selv den ondeste blant oss. Da er det håp for enhver som møter Jesus – han som taler med autoritet og som har makt i sine ord til å drive ut, til å rense huset og til å fylle det med sin Hellige Ånd. Når han taler med autoritet, skyldes det at ordene hans er fylt med livet hans. I ordene hans møter vi ham selv. Han som gikk veien til Golgata for å knuse djevelens herredømme. Den myndighet han utøver, utøver han derfor fra korsets talerstol. Som han selv sier i evangeliet: ”Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut!” Og med tilbakeblikkets overlys sier apostelen Peter om det som skjedde en gang for alle – med virkning og autoritet til alle tider og på alle steder der mennesker bor: ”Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem til spott og spe da han triumferte over dem på korset.”
Denne makt og myndighet forvalter Kirken – også i dag.
Vi er snart midtveis i fastetiden. Fra første stund var dette en tid for å trene opp synet til å kunne skjelne mellom åndene, til å gjennomskue kampen mellom Gud og djevel og til å ruste opp i kampen som vi selv er satt til å kjempe. Fra gammelt av ble det gjennom hele fastetiden gjennomført såkalte eksorsismer på dåpskandidatene. Dette var rett og slett rituelle djevelutdrivelser – for å forberede den som søkte frelsen på bruddet, på den forestående overgangen – på den forestående kampen som skulle skje i dåpskapellet – der dåpskandidaten skulle vende seg mot vest og avsverge djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen (enkelte steder som i Milano, måtte de endog spytte mot djevelen i forrakt, et slagt tvi vøre!)- før de kunne vende seg mot øst og stige ned i dåpsbassenget for å motta Kristus og det nye livet. På denne synlige måten skulle huset renses – den tidligere eieren drives på dør – for at Helligånden skulle komme og inngi barnekårets ånd.
Ja vel, er dette gamle liturgiske ordninger – og allikevel representerer de et kall til oss i dag. Et kall til å ikke la oss lure. For som biskop Alex Johnson visstnok skal ha begynt en preken i Uranienborg med da han talte om disiplene som gledet seg over at de onde åndene var lydige. Han sjokkerte menigheten med å åpne sin preken med disse ordene: ”Kjære menighet! Faen er ikke i helvete! Han er her!” Og så fortsatte han å tale om hvordan den onde – etter å være kastet ut av himmelen, raser rundt på jorden i dødskramper – som en løve som er ute etter å sluke alt han makter før han maktesløs bindes for evighet og kastes i ildhavet. Kjære menighet! Vi skal høre det som et kall til å ta på alvor at den onde har opprettet et brohode i alle menneskers liv – vi snakker om å nære en fiende ved vårt eget bryst - at vi taler sant når vi slår oss for brystet og sier ordene ”den onde lyst i mitt hjerte”. Ikke et kall til å gi den onde mer oppmerksomhet enn han fortjener – ikke at vi skal tro på djevelen – det er han ikke verdt – men et kall til å forsake ham – ikke gi ham sjansen – ikke gi ham gleden ved å vinne de små slagene. Men stå fast etter å ha seiret over fristelsene.
Og igjen er det slik at den beste forberedelse av alt – ikke så mye er å være oppmerksom på djevelen, for han er aldri den samme, han opptrer i stadig nye skikkelser – men mer er i alt dette å ha Jesus for øye og øre, han som alltid er den samme og alltid til å kjenne igjen. Om vi ikke kan lære oss djevelens mange fordreide stemmer, så kan vi lære den gode hyrdes røst. Og ha vår trøst og trygghet i dette. Som han selv sier: ” Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min far som har gitt meg dem, er større enn alle andre, og ingen kan rive noen ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett”.
Ære være Faderen…
|
|