Til prekener

TRE PREKENER OVER SALME 73

f. Tom Hængsle

Holdt under pilegrimsvandring til Nidaros 2007

LUKAS 16,19-23

Om Lasarus kjente og bad salme 73, vet vi ikke. Men den er for slike som ham. Han var grepet av Gud og ble opptatt i herlighet, selv om hans vandring dit var tornefull.

De vakre og fortrøstningsfulle ordene som vi nettopp hørte synges fra salme 73, er ikke lettvinte fraser. Det er en dyrt kjøpt erfaring som her kommer til uttrykk. Den aldeles uforståelige fordelingen av livsgodene hadde gjort salmedikteren deprimert og ergerlig på Gud. ”For jeg ble harm på de hovmodige. Jeg så at det gikk de ugudelige vel. De har jo ingen plager, de er friske og velnærte.”

Disse som hadde fortjent tukt fra Herrens hånd, går fri, mens han selv rammes så bitterlig ufortjent. ”Forgjeves har jeg holdt hjertet rent og vasket mine hender til tegn på uskyld. Enda ble jeg plaget hele dagen, hver morgen ble jeg tuktet…. Så grublet jeg for å skjønne dette; det var pinefullt for meg.”

I siste del av salmen går fram at han fikk et annet perspektiv på det. Han sier ikke at nå er alt glede og gode dager. Men han sier at han nå har fått se inn i dypere sammenhenger. I dette tror jeg det ligger en livsvisdom som vi i vår tid trenger. Jeg har opplevd mange ganger at nettopp salme 73 i bibelen har vært til trøst og hjelp for mennesker i nød og fortvilelse, i sykdom og lidelse, i tvil og anfektelse.

Salmisten slapper av og hviler i at det er Gud som skal avsi og iverksette den siste dom, ikke salmisten selv. ”For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker.” (Jes 55,8f) – Jeg vil gjerne kjempe for en rettferdigere verden og likere fordeling av godene. Jeg tror vi kan oppnå noen resultater. Men jeg vet at vi vil så langt, langt ifra komme i mål med det. Men bekymring og nag og håpløshet holder jeg fra livet med tanken på at det er Gud som skal avsi og verksette den siste dom, ikke jeg.

Videre skal vi lære av salme 73 at dommen ikke lar seg avlese av situasjonen her og nå. Den endelige dom er framtid. Du har ikke levd hele din tid til ende. Du har ikke sett alle konsekvensene av det som nå skjer med og gjennom deg. Verden går formodentlig videre også når du og jeg har levde vår tid til ende. Hva da med virkningene av våre liv? Og hva med alt det som er skjult for oss nå, men som skal åpenbares på dommens dag? Vi må ikke stirre oss blinde på situasjonen her og nå. Den endelige dom er framtid.

”Du leder meg med ditt råd,” sa dikteren.  En minst like god gjengivelse av den hebraiske originalen ville være: ”De leder meg etter din plan.” Det ble klart for dikteren av salme 73  at det ikke går så vilkårlig og meningsløst for seg som han var fristet til å tenke under anfektelsen. Gud har en plan for livet hans selv om han ikke er i stand til å gjennomskue den med sin tanke. Han har forstått at de mange motganger som han hadde opplevd, hørte med til Guds planmessige førelse. Han har fått se at Gud fulgte ham og førte ham under alt dette.

Dette vil også være vår lodd. Mye av det som møter oss vil være uforståelse og meningsløst når det står på. Først lenge etterpå vil vi øyne Guds mening i det. En del ting vil vi kanskje aldri begripe. Vi vil spørre Gud ”hvorfor?” til vår siste dag og allikevel ikke få svar. Men vi skal få holde fast at vi er i Guds henger også da. ”Du leder meg med ditt råd.”

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.

I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.

Om jeg i dype daler må gå den tunge vei,

Fra himlens høye saler hans høye følger meg.

*****

MATTEUS 11,2-6

Lasarus ved den rikes port brukte jeg forleden som eksempel på en med de anfektelser salme 73 trøster og hjelper mot. Døperen Johannes får være dagens illustrasjon. Gud grep hans høyre hånd allerede i mors liv og lærte den å peke på frelseren. Han vandring i ørkenen og ved Jordans bredder voldte en motstand fra denne verden som til slutt kostet ham livet. Men i himmelriket ble han opptatt.

Jeg talte på torsdag om at dommen ligger i Guds hånd, og at dommen ligger i fremtiden. Men det aller viktigste for salmisten er jo dette at han selv ligger i Guds hånd. Det som forandret hans liv var ikke innsikten i filosofiske sannheter om en høyere makt som samler alle tråder i sin hånd. Det viktigste var hans personlige møte med Gud. ”Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden. Om kropp og sjel forgår, er Gud for evig min klippe og min del … For meg er det godt å være når Gud.”

Han har kommet i et slikt forhold til Gud at han tar hver ny dag av Guds hånd. Dette betyr ikke at vi uten videre skal si: Gud sender døden i vår vei, Gud sender kreften, Gud lar noen lide av MS. Det er i strid med Guds skapelse at disse tingene er der. Han tillater det riktignok, og han har sine høyere tanker med det når han så gjør. Og til og med vi små og syndige mennesker kan av og til med våre tanker ane hvorfor Gud må utføre dette ”fremmede verk”, - hvorfor han medvirker ved verdens dom over seg selv og overlater oss til den.

Men nå gjelder også dette fullkomment nye, som ikke oppkom i noe menneskes tanke: Alt det som han tilager av disse mørke makt må først passere forbi ham og prøves og sensureres av hans faderlige blikk om det guder for oss og om det tjener til det gode for dem som elsker ham.

Og i og med at det må passere ham før det eventuelt kan treffe meg, hender det noe med det. Lidelsene blir til prøvelser som, når jeg består dem, renser og befrir for slagget. Døden, den siste fiende, blir overbringeren av den ”glede” som får meg til å lengte etter å fare herfra og være med Kristus (Fil 1,23). De mørke dødsskyggens daler som jeg må gjennom, blir til steder hvor jeg lærer den gode hyrde å kjenne og får merke støtte av hans kjepp og stav.

Slik kunne jeg fortsette å regne opp utelukkende onde ting – som ikke harmonerer med Guds skapelsesplan - , med jeg kunne også vise eller i det misnt4e peke i retning av der hvor de alle, når de går gjennom Faderens hender, blir forvandlet, og hvor skjebnens maske plutselig får en fars ansiktstrekk.

Det er som om Gud med sine farsarmer fanger opp skjebnens har slag og gir dem den retning som kan tjene til det beste for hans barn. Så forvandles alt for den som har hans barn. Nå kommer det av hans hender, i hvert fall må det gjennom dem.

Det gir livet en helt ny retning og et mer positivt innhold. Jeg behøver ikke nå mer å spørre hva menneskene tenkte med det og det da de gjorde det og det og hvorfor skjebnen fikk lov til å berøve meg det kjæreste jeg hadde. Jeg kjenner meg nå fri til å stille et annet og mer trøstefullt spørsmål, nemlig: hva har Gud tenkt da han sendte meg dette, med hvilken hensikt gjør han det alt sammen og hvilke mål forfølger hans hånd? Jeg lærer å løfte blikket oppover, fordi Gud er en Gud med en fars mål og store planer for mitt liv.

Salmisten fikk et nytt konsentrasjonspunkt. I salmens første del er oppmerksomheten sentrert rundt hans egne trosproblemer og grublerier. Men til slutt får han et annet blikkfeste: Gud selv.

Han har også helt oppgitt lønnsprinsippet. Tidligere hadde han sett på sin gudsfrykt som krediterende, dvs. han regnet med at den ville ha konkrete positive følger i hans liv. Gud burde gi ham betalt for hans fromhet. Men i siste del av salmen er det annerledes. Der ligger ikke vekten på hva jeg har gjort, men på hva Gud i sin godhet har gjort og gjør. ”Du har grepet min høyre hånd. Du leder meg.”

Salme 73 handler om et menneske som først levde sitt velordnede liv der brikkene var på plass. Han hadde kontroll over livet og troen og Gud. Men så kom krisen. Han mistet kontrollen og måtte utlevere hele sitt liv til den ubegripelige Guds hender. Han fikk – i møte med Gud – se sitt liv og sin gudstro i et het nytt perspektiv. Det dreier seg om den reservasjonsløse overgivelse som medfører revidert verdiskala. Gud er livsfundamentet ”om kropp og sjel forgår.”

”Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden.” Det er en bekjennelse i den ytterste krisesituasjon. Det er ikke noe livsprogram for troende. Martin Luther hadde både hus og hjem og kone og barn og takket Gud mang en gang for det. Men i nøden kunne han likevel si: ”og tok de enn vårt liv, gods, ære, barn og viv,

la fare hen, la gå, de kan ei mer få,

Guds rike vi beholder.”

******

MATTEUS 16,24-28

Å miste sitt liv for å finne det, er en overskrift over vandringen med Gud i Kristus. Vi har streifet innom hva det har betydd for noen skikkelser i Den hellige skrift, for hellige kvinner og menn opp igjennom historien, for Olav Haraldsson, og ikke minst for den gammeltestamentlige salmist som skrev salme 73 i Bibelen.

De aller fleste vil sikkert innrømme at det høres fint og trygt og godt og storartet ut å kunne hvile på et slikt livsfundament som denne dikter. Men problemet for mange er kanskje: hvordan skal dette bli en virkelig for meg? Eller hvordan skal jeg holde fast på det så det ikke glipper igjen for meg?

Jeg tror vi skal legge nøye merke til hva som var vendepunktet for salmisten. Det har jeg kanskje enda ikke sitert for dere. Hør godt etter nå når jeg leser vers 16 og 17: ”Så grublet jeg for å skjønne dette; det var pinefullt for meg – til jeg gikk inn i Guds helligdom.”

I helligdommen. I templet, på gudstjenestestedet, der skjedde det. Det er ikke nærmere beskrevet. Bare denne ene linjen: ”til jeg gikk inn i Guds helligdom; da skjønte jeg…”

Her er vi på det sporet og vi bør følge. Helligdommen, for oss er det Kirken. Ja, for vi tror ikke bare på en Gud som har skapt alle ting og holder verden i sin hånd; ikke bare at han gav sin Sønn den enbårne for å frelse. Vi tror også at Gud selv sørger for overbringelsen av frelsesgodene, selv innlemmelsen i gudsriket. Det skjer ved Den Hellige Ånd, en hellig, katolsk kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse. Altså ved det som foregår her i kirken.

Om messens betydning, spesielt i krisetider, har jeg lyst til å dele med dere et vitnesbyrd fra en benksliter i en kirke i Oslo. Hun forteller til menighetsbladet at i en lang periode, bortimot to år, gikk hun i kirken i ren trass. ”Jeg opplevde Gud på avstand, og i perioder følte jeg meg forlatt av både Gud og mennesker, og vennekretsen krympet hele tiden. Så gikk jeg til høymessen med følgende innstilling: Hvis det er slik at Kristus har lovet å være der Ordet forkynnes og sakramentene forvaltes, så må han være der, hvis han virkelig ER.”

”Subjektivt følte jeg meg utenfor gudstjenestefellesskapet også, men fellesskapet ble reelt gjennom Ordet og sakramentene, gjennom felles bekjennelse, bønn og salmesang. Liturgien aktiviserte et bønnespråk jeg kjente og til dels kunne, og dette ble jeg satt i stand til å ta i bruk i tider da jeg ikke kunne be med egne ord.”

”Gud brukte sakramentene til å opprettholde i meg det livet som kjentes helt dødt. Var det dåp i høymessen, ble jeg minnet om at min egen dåp gjaldt hele veien. I den perioden jeg var mest blokkert i forhold til ord, fikk nattverden en spesiell betydning. Der hvor ord ikke nådde fram, opplevde jeg at Kristus gjennom brød og vin kom helt virkelighetsnær.”  - Sitat slutt.

Det er ikke du selv som har ansvaret for å skaffe deg det trygge livsfundament som salme 73 ånder av. Gud har ansvaret for det. Det er han som må gi deg samme tro som salmisten. Men da må du også være der han har lovet å bevirke dette: i hans nådemidler, som Kristus innstiftet og som han gav kirken å forvalte.

Kirken er et samfunn av mennesker med mange feil og mangler. Allikevel har Gud knyttet sitt nærvær til denne institusjon så sant evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett. Derfor drister jeg med til å si: her kan det skje noe også med deg. Hvor og når Gud vil. Derfor: vær her. Her grep han deg i dåpen. Her leder han deg ved sitt råd og tar deg siden opp i herlighet. Her er din plass. Her i Herrens hender.

Til toppen