Til prekener

 ALLEHELGENSDAG

”Å VÆRE HELGNENES MEDBORGERE”

”Så er dere da ikke lenger fremmede eller utlendinger, men medborgere med de hellige og hører Guds eget husfolk til; apostler og profeter er den grunnvoll dere hviler på, men sluttstenen er Kristus Jesus selv.”[1]

Hverken Skriften eller fedrene forstår Kirken og Kirkens forskjellige tjenester kun som noe menneskeskapt der både struktur og tjenestenestens karakter kan forandres ”dersom det tjener evangeliet.”

En slik tankegang er Skriften og fedrene ukjent. Hverken i Skriften eller hos fedrene er evangeliet og Kirken løsrevet fra hverandre, men Kirken blir forstått som en integrert del av de gode nyhetene. Det er ikke bare slik at Kirken kommer med et budskap – Kirken ER et budskap, og de som i dåp og tro knyttes til Kirken får del i De gode nyhetene Kirken er satt til å forkynne, forvalte og forsvare – i ord som i handling.

Den Kirke det her er snakk om, er Sønnens egen kropp. I, ved og med Herrens død og oppstandelse ble dette legeme ført fra død til liv.

Den kropp og det folk det her er snakk om, bæres og holdes oppe ved Ham som er til stede som Ordet, og det gis næring av Ham som er nær i eukaristiens vin og brød.

Gjennom denne hellige handling knytter Jesus Kristus oss sammen med Ham og sammen med hverandre – til én enhet. Til ett folk.

Denne enhet og dette folk sprenger geografiske grenser; den kirke som er samlet her på Adamsstuen er i Ham knyttet sammen med brødre og søstere i Roma, Moskva – i Kristiansand, Ålesund, Bergen og Sarpsborg.

For denne enheten og dette folket er ei heller tiden en grense. Fortid og nåtid blir ett i Ham som har hele menneskeslektens historie i sine hender. I Ham blir tid og evighet knyttes sammen i ett eneste NU! 

I folkeskaren som samles rundt Jesus Kristus kjenner vi igjen kjente navn – som evigjomfru Maria, vi gjenkjenner apostlene og vi ser Maria Magdalena, det første oppstandelsesvitne. I skaren rundt Herren drar vi også kjensel på biskoper som Timoteus og Titus, martyrer som Polykarp og Ignatius, kirkelærere som Ambrosius, Augustin, Johannes Chrystostomos og Athanasius, pilegrimer som Egeria, eremitter som Antonius, munker som Benedikt og Frans av Assisi, mystikere som Teresa av Avila, Johannes av korset og Theresa av Liseaux, kirkebyggere som Eystein av Nidaros, konger som Olav, jumfruer som Sunniva av Selje og barmhjertighetsutøvere som Mor Theresa av Calcutta.

Skaren er talløs – mange kjenner vi navnet på. De fleste i ”denne skyen av vitner” kjenner vi ikke i hele tatt. Og det er alle disse ukjente helgener vi feirer på Allehelgensfesten!  I løpet av kirkeåret feirer Kirken mange av de hellige hvis navn, historie og gjerning vi kjenner. 

På Allehelgensdagen feires dem som ikke har fått en egen dag i Kirkens år som er oppkalt etter seg… men alle ”de fattige i seg selv, de som sørger, de tålsomme, som hungrer og tørster etter rettferdighet, de barmhjertige, rene av hjerte, de som skaper fred og som blir forfulgt for Herrens navns skyld”. 

I likhet med Kirkens ”kjendiser”, var disse vitner om Sannheten i ord og handling. Når vi gir dem ære, er det Kristus vi ærer – for det er Han som virker gjennom sine hellige ved Den Hellige Ånd.

Kristus er verdens lys.  Fordi de levde nær Kristus, hørte Hans ord og levde i lydighet til Ordet, kunne de derfor være lys i verden.

De kunne være jordens salt, fordi de selv mottok næring fra Kristus i ordet, bønnen, fellesskapet og eukaristien. 

De var tro i gjerning. Mange var tro like til døden. Også martyrdøden. Det liv de levde var i samsvar med den tro de trodde – og de reflekterte Ham de trodde på.  De er lys som gjør Kristus synlig for andre mennesker!

I dette er helgenene våre forbilder. Tenk om det også om oss kan sies: ”Slik skal vårt lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger vi gjør, og prise vår Far i himmelen!”[2]

Men de hellige er mer enn forbilder for oss. I Kristus er også de hellige våre gode naboer og venner. De levde nært Herren bønn lovprisning mens de levde – hva gjør de ikke nå etter jordelivets avslutning? 

Slik vi kan be gode naboer og venner om forbønn og hjelp – kan vi be de hellige om hjelp og forbønn - slik skal vi gjøre det når vi snart skal be Allehelgenslitaniet. 

Min navnehelgen er apostelen Andreas. Han førte bror sin, Simon Peter, til Herren. Jeg håper at Andreas også vil kunne vise meg veien til Jesus. Slik kan jeg i tro på Herren selv få være en veiviser, slik den hellige Andreas var det.

Brødre og søstere i Kristus! Kjære dere som er helgenenes medborgere! Vi ferdes ikke alene, men sammen med en hærskare av troende fra alle tider og fra hvert et sted.

I tro og dåp er vi tilsluttet denne hærskaren - denne Kristi Kirke - som omfatter himmel og jord. I møte med Herren, skal vi i fellesskap få juble: ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Himlene og jorden er fulle av hans herlighet. Velsignet være Ham som kommer i Herrens navn. Hosianna i Det Høyeste.”

Til toppen