Til prekener

5 s. i faste

Joh 11:45 –53

“HVA SKAL VI GJØRE?”

Det er påfallende at dagens evangelium inneholder intet utsagn av Jesus. Vi følger ikke Jesus på hans vei til Jerusalem, men tas til side for å få et innblikk i hvordan hans offerdød forberedes. Den talende og handlende er ypperstepresten Kaifas omgitt av Det høye råd. Samtidig som vi hører om  yppersteprestens forberedelse av slaktingen av Den nye pakts offerlam, lærer vi å forstå Kaifas’ tenkesett. Evangelieteksten gir oss innsyn i hans anliggende om å opptre ansvarlig, slik at en uberegnelig politisk-religiøs situasjon kommer under kontroll. Utfordringen han konfronteres med, er å sørge for at fremtiden kan sikres.

Kontrollbehov og samfunnsplanlegning

Fra en side sett er det ikke vanskelig å identifiseres seg med Kaifas og hans ønske om orden i kaoset. Hele menneskelivet fremstår vel langt på vei som en eneste, uavbrutt kamp for trygghet. I vår kulturelle sammenheng er vel stikkordet i så måte velferdsstaten, ønsket om å skape trygghet for alle fra krybbe til grav. Et stykke på vei har vi lykkes i dette i Norge, men grunnen er vel at vi som nasjon trakk vinnerloddet i det store oljelotteriet.

I en mer idéhistorisk sammenheng er velferdsstaten en frukt av det såkalte moderne prosjekt. Siden den franske revolusjon har vi slitt med å gripe virkeligheten på en måte som gir oss å legge alt menneskelig inn under fornuftens orden.

Kulturhistorisk blir det sagt at kriminalromanen, en genre som oppstår i det 19. århundre, må forståes som en slag ”modernismens andaktsbok”. I siste kapitel oppbygges vi å slutte hvem som er den skyldige. For hvis forfatteren har mestret sin oppgave, ser vi selv den røde tråd gjennom hendelsene tilbake til første kapitel. “Den røde trå” - det som gjør at gåten løses - gir seg altså av fornuftens deduksjon. Vi oppbygges av den fornuftige løsning som lar den meningsgivende orden utfoldes.

Den kalkulerende fornuft kan manipulere tilværet

I neste omgang gir det oss tillit til at virkeligheten også utenfor bokens permer, er like fornuftig. Tilværelsen har altså en fornuftig struktur. Den kan gripes gjennom videnskapelig tenkning, og videnskapens innsikter kan så legges til grunn for rasjonal planlegning for en ny og bedre morgendag. Den kalkulerende fornuft gir oss å mestre denne verdens ting.

Guds oppgave i alt dette består i å holde orden i kaoset. Som den Store Arkitekten er Gud  fremskrittets side og garantanten av en “happy ending”. Denne form for  religiøsitet er respektløst oppsummert av Piet Hein i gruket: “Herrens visdom svikter ei, derfor mener han som meg”.

“Skjønner dere ingen ting”

Dagens prekentekst viser at denne manipulerende virkelighetsforståelse ikke begynte med den franske revolusjon. Kaifas kunne i en viss forstand være retningens grunnlegger. I talen til Det høye råd fremstår han nettopp som en, der lar fornuftig analyse ligge til grunn for målrettet handling.

Problemhorisonten er at Jesus har store gjort tegn i Guds navn. Han har vekket Lasarus fra graven og mange kommer til tro på Jesus. En realpolitisk situasjons analyse lar Kaifas slutte at situasjon kan komme ut av kontroll. Følgelig må han åpne de andre rådsmedlemmenes øyne, slik at de realistisk skjønner situasjonen og kan handle adekvat. Jødene lever jo politisk og religiøst på romernes nåde. Dersom det blir ukontrollerbare religiøse tumulter i påsken, kan romerne se seg tvunget til gripe inn på en katastrofal måte. Derved kan romerne komme til ta både det hellig sted, dvs tempelet, og la nasjonen går til grunne.

Dette gir situasjonen dens alvor, men det er vanskelig å ta truselbildet til fulle inn over seg.  “Dere skjønner da ingenting”, bebreider Kaifas rådsmedlemmene deres overfladiske lettvintheter: “Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket kan gå til grunne.”

Kaifas’ kriminelle fornuft

Men Kaifas klarer til slutt åpenbart likevel  å slå an de rette toner for rådsherrene, for som vi hørte i evangelieberetningens avsluttende vers: “Fra denne dag la de planer om å drepe ham” (v 53), hva de jo til sist også lykkes i på langfredag.

“Det er bedre at” - sier Kaifas for å begrunne sin likvidasjonsplan. Han tenker nøktern og realpolitisk, kynisk og manipulerende om Jesu død. Å ofre en uskyldig er for intet å regne i forhold til, folkets og tempelets fremtid. Med denne hensikt er ethvert middel helliget.

Men resultatet av  all Kaifas’ kløkt, blir ikke som han hadde så kløktig tenkt. Selvom Jesus dør, legges likevel tempelet i ruiner i år 70, og jødefolket spres for alle vinder i år 130.

Korsets hemmelighet

Ikke desto mindre blir Kaifas’ kriminelt kyniske fornuft til en frelsende profeti om Guds visdom. Hans ønsker for templet og folket oppfylles av Gud, slik evangelisten kommenterer: “dette sa han ikke av seg selv, men … han talte profetisk om at Jesus skulle dø for folket.” (v 52)  Kaifas fatter simpelthen ikke rekkevidden av sin egne ord, hans skjønner ikke offerdødens, korsets hemmelighet.

Ypperste presten tar initiativet  til å ofre Jesus

At Kaifas skulle mene at det er riktig at liv ofres for andres vel, følger av hans tjeneste som yppersteprest. Kaifas var vant til å se offerdød. I templet måtte jo offerlam daglig gi sitt liv som sonoffer. Men her forbereder han et helt anderledes offerlam, det lyteløse lam som Gud selv hadde sette seg ut. (Joh 1:29, jfr 1  Mos 22:8) Dette lammet ofres i Jerusalem, det hellige sted, på hans initiativ, men det er hedningene som legger sonofferet på alteret, idet de romerske soldater korsfester Kristus. (1 Pet 1:19f)

Fra død til liv

Menneskelig sett er det forbløffende i hendelsesforløpet at det som skal forårsake Jesu død, nettopp er den hendelse at Jesus vekker Lazarus til live. (Joh 11:47) På den annen side illustrerer situasjonen korsets hemmelighet: Jesus gir sitt liv, forat andre skal leve. Likesom døden leder til liv, leder da også synden i Kaifas’ kriminelle logikk til syndens nederlag, den store forsoning med Gud i Kristi blod.

Nytt tempel

Det andre frelsende følge av yppersteprestens ønske om å sikre det hellige sted, møter vi i ordne om at Jesus ikke bare skulle dø for jødefolket, “men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.” (v 52) De som slik samles, er det nye Israel bestående av jøder og hedninger som Guds familie. (Ef 2:18f,Gal 6:14-16)

Hva evangelistene her sier om betydningen av Jesu kors, forklarer for oss hva kristendom er. Jesus døde ikke for å efterlate seg en religiøs filosofi, en meditasjonsteknikk eller terapi. I sin død samler han Guds barn til ett, dvs Jesus efterlater seg en kirke, et fellesskap som skal følge ham i døden, for så å oppstå med ham. (Rom 6:4f) Vår frelse fordrer at vi inkorporeres i Kristi kirke, slik den er bygger på den klippe som dødsrikets porter ikke skal få makt over.

(Matt 16:18)

Guds frelsende visdom

La oss lære litt av dagens evangelium inn i vår egen situasjon. Budskapet er i en viss forstand den gamle folkelige innsikt - mennesket spår - Gud rår. Guds frelsesplan følger ikke den slake landeveis opptrukne linje. Gud lar sin nåde arbeide også gjennom onde menneskers rådslagning, idet han lar nederlag vendes til seier.

Dette er ordet også inn i vår situasjon. I dagens vanskelige kulturbrytning er vi kristne ofte motløse. Men om vi ikke finner orden og trygghet i det ytre, er vi derfor ikke glemt av Gud. Guds visdom skal føre oss til frelse (Ef 3:9ff) Vi er bare statister i Guds store spill her og nå.

Gloria Patri.