Til prekener

Søndag før faste II

februar 2004

ved f.Erik Andreas Heyerdahl Holth

EN GRUNNLEGGENDE LIVSLOV

Hvetekornsloven

i En Grunnleggende livslov

   Vi omgis av lover på alle sider. Nå mener jeg her ikke lover som Veitrafikkloven eller Røkeloven – ei heller ”Loven om Trudomssamfunn og ymist anna” for den sakens skyld. Selv om det hverken er lov eller ønskelig, kan disse lovene faktisk følges, ignoreres eller settes til siden.

   De lover jeg sikter til er de lover alle er nødt til å følge. De er antatt som ”lover” fordi de korresponderer med den menneskelige erfaring av virkeligheten. Den såkalte ”gravitasjonsloven” er én av disse; en lov vi er underlagt, og som vi ikke kan heve oss over eller snike oss unna. 

    Den mest grunnleggende av disse lovene er ”hvetekornsloven” Jesus formulerte: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør bærer det rikt frukt.”

ii … heter ”fra død til liv”

    Alt skapt liv er underlagt denne loven. Se rundt dere. Det liv vi nå aner spire frem om våren forutsetter høstens død og vinterens dvale. Det menneskelige livet forutsetter at celler opphører å være seg selv nok, for så å smelte sammen og danne nytt liv.  Ett egg som tviholder på å forbli ett egg – hva skjer så med det?

     Slik peker livets gjentatte syklus på det som skjedde én gang for alle, men som gjelder alltid og til alle tider. Det skaperverket tapte ved Den første Adams ulydige begjær etter det som ikke var hans eget, det gis tilbake ved Den annen Adams friville forsakelse av sitt eget. 

    En av Kirkens første hymner peker nettopp på dette: ”Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som et røvet gode å være Gud lik.  Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.”[1] Jesus selv sa: ”Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg” … for ”likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp,

for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” [2]

     Med St. Paulus kan vi slå fast: ”Likesom én manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så fører én manns rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle”[3].  Hvis hvetekornet dør, bærer det rikt frukt.  Hvis derimot ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn.

     For Jesus var dette Satans fristelse - både i de 40 døgnene i ødemarken og i Gethsemane have: Bruk din makt. Innta en posisjon! Benytt deg av din stilling! Tvihold på det du er!

    Vi gjenfinner spor av denne djevelske fristelse og Jesu sjelekamp også i vår tekst, men da som noe som er overvunnet og tilbakelagt: ”Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Frels meg fra denne stunden? Nei til denne stunden skulle jeg komme. La ditt navn bli forherlighet!”[4]

III … er en livslov for den kristne livet

    Eksempler på den såkalte ”hvetekornsloven” omgir oss, og som kristne ser vi dette som et gjenskinn av det kristne mysterium og det kristne livet.   

Vi vet at det som gjelder for Herren, også har konsekvenser for Herrens tjenere og tjenerinner. Hvetekornsloven gjenspeiler realitetene ved det liv vi er kalt til å leve som kristne.

     Det var til denne livslov vi ble døpt: døpt til hans død for å oppstå til Hans oppstandelse. Et liv i egen kraft og med seg selv og sitt eget som livets eneste mål, er en dødsens vei midt i livet.

    Målet for det kristne liv, er å med apostelen å kunne si: ”Nå lever jeg ikke lenger selv, men Jesus lever i meg” og med St. Johannes Døperen si: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” For ”den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det å få evig liv.” 

     Når St. Paulus siterer den urkirkelige hymnen i sitt brev til Kirken i Filippi er dette for å peke på hvordan vi som kristne skal leve i forhold til hverandre: som imitatio Christi: i Kristi etterfølgelse og med Herren Jesus som eksempel: ”om noen vil tjene meg, må ha følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være,”[5] sier Jesus.

IV… er en livslov for den kommende fastetiden

    Fastelavn. Siste søndag før fastetiden begynner. Det er ikke en dag for faste, men til fest, spillopper, boller og krem. Likevel ser vi fremover mot fastetidens ørkenvandring.

     Fastetiden er ikke gitt oss av Kirken som en mulighet for å blidgjøre Gud. Ei heller er det gitt oss for å tilfredsstille en eventuell lyst til å plage seg selv på forskjellig vis.

   Fastetiden er gitt oss til øvelse for dem som vil følge Jesus å være der han er.

    Fastetiden er gitt oss til å meditere over hvetekornets lov; at noe må dø for at liv skal spire frem, at vi må forlate vår egen vei for å kunne gå Herrens veier, at vi må gi slipp på vår egenvilje for å gi rom for Guds vilje i livene våre.

    Fastetiden er gitt oss til å løfte blikket mot Ham som for vår skyld hang på korset for at vi i tilbedelse av Ham som gis oss i eukaristiens gaver kan motta helbredelse og nytt liv. 

   For som Kirke tror vi på hvetekornets lov. Den er det store ”DERFOR” i den gamle hymnen fra våre fedre i Kirkens første tid. Kristus var i menneskets skikkelse lydig til døden, ja, korsets død. ”DERFOR har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn… Jesus Kristus er Herre, til Guds Faders ære”.

    Brødre og søstre! Vi våger tro på elendighetens vei til herlighet. Mørkets vei til lyset. Tårenes vei til gleden. Dødens vei til livet og tiden vei til evigheten i, ved og med Ham som i enhet med Faderen og Helligånden, var og er og blir den éne sanne Gud fra evighet og til evighet.

Til toppen