Til prekener

15. s. e. pinse

 ST. JOHANNES DØPEREN

 12.sep 2004

Barmhjertighetens hus

Det var sabbat.. Sjabat – dagen for hvile og rekreasjon for Guds gode skaperverk. En annerledes dag blant alle de alminnelige. En dag til Herrens ære, han som skapte himmelen og jorden og alt som fyller den. ”Skapelsens krone”, som jødene fortsatt kaller den, fordi den vitner om Guds godhet og skjønnhet. Et ekko av ordene fra tidenes morgen: ”Og se, alt var såre godt!

På sabbaten skulle ingen arbeide – med unntak av Gud som alltid ser til sin skapning og som aldri holder opp med å kalle den til seg. På sabbaten skulle heller ingen være alene. (Fortelling?) Det var en tid for fellesskap og glede. Et glimt av himmelen på jorden – en paradisisk oase midt i tiden. Slik var sabbaten også en håpets dag som bar fremtiden i seg.

Dette er det nødvendige bakteppe for å forstå hva Jesus gjør denne dagen og hvem er også i dag. Det var Sajabat – og visstnok ikke bare en alminnelig Sjabat, men en ekstra hellig Sjabat fordi den var knyttet opp mot en av jødenes festdager, står det. Neppe en tilfeldig detalj.

Så møter vi virkeligheten – usminket og hard. Onde dager som ikke gjør forskjell på hverdag og helg. Et lidelsens fellesskap som slett ikke er noe virkelig fellesskap – et fellesskap til trøst og hjelp, slik det kunne ha vært. Det lidelsens fellesskap vi møter ved Betesda-dammen er pervertert. Vi ser for oss syke mennesker som selv om de er mange, ja midt i menneskemassen, er overlatt til seg selv og til sin bitre skjebne. Et stykke destruert skaperverk med sykdom, utskillelse, ensomhet og kampen for tilværelsen. Vi møter en mann som hadde vært kronisk syk i 38 år. En av mange håpløse skjebner.

Naturen hadde riktignok gitt en sjanse til legedom og helbredelse. Men selv dette håpet som den holdt den enkelte oppe og som gjorde at de holdt ut der ved bredden dag etter dag, år etter år, var et sykt håp om å komme foran de andre. En slags livets tombola som utroper en heldig vinner på bekostning av alle de andre. Muligheten til å komme først ned i det opprørte vannet og bli frisk, gjør på en måte situasjonen ved Betesda dam enda mer nådeløs. At en mulig betydning av navnet også er Barmhjertighetens hus gjør scenen om mulig enda mer grotesk.

Johannes bygger med andre ord opp til en skrikende mellom sabbatens dypeste mening og livets nådeløse virkelighet.

Og så er poenget at nettopp denne sabbaten ble annerledes. Ikke fordi den, som allerede bemerket, var en spesielt hellig sabbat fordi den kom i sammenheng med en av jødenes store fester. Men fordi den avslører sabbatens egentlige betydning. Den kommer med nåde og barmhjertighet – med umotivert og uventet nåde og barmhjertighet. Den tilbyr fellesskap og inngir skapelsens nytt håp.

Når Jesus kommer, oppfyller han sabbatens mening. Det er han, og han alene, som gjør dette forvrengte og forvridde fellesskapet til et barmhjertighetens fellesskap. Det er han som gjør dette nådeløse stedet til Barmhjertighetens hus. Når Jesus kommer inn blant de syke, tar han selv initiativet. Han handler ikke på oppfordring. Ingen roper på ham i utgangspunktet. Jesus ser og han vet. Hvorfor han visste at mannen hadde vært syk så lenge, kan vi bare gjette oss til. Er det hans guddommelige forsyn – eller kan det være så enkelt at han hadde sett mannen hver gang han hadde vært innom sin bestemor Anna (St Anna-kirken står der i dag som et minne om at hun bodde like ved dammen). Jesus ser den ene og han velger ham ut blant de mange. Ikke tilfeldig, ikke for å skyve de andre fra seg, men for å vise hvem han er – for de mange – for alle – til alle tider.

Og han velger den mest hjelpeløse – han som ikke kan hjelpe seg selv. Og som ikke har noen andre til å hjelpe seg. ”Jeg har intet menneske”, sier han egentlig, når Jesus spør ham om han vil bli frisk. ”Jeg har intet medmenneske.” Mer tragisk kan det neppe bli.

Så handler Jesus. Han skaper gjennom de ordene han taler. ”Stå opp, ta båren din og gå!” Jesus gjør det Gud selv gjør og bare det Gud selv kan gjøre. Han taler og det skjer. Han befaler og det står der.

Så er det heller ingen tilfeldighet at Jesus gjør sin nyskapende og frigjørende gjerning nettopp på en sabbat. På den måten knytter han det lidende menneske og Gud sammen i en håpets fremtidshandling. Jesus er selv sabbatens Herre. Han er den som ”fornyer jordens overflate” (Ps 104,30). Den nye tiden – frelsens dag – er brutt inn og fyller våre dager med glede og jubel.

At det dreier seg om en total fornyelse av livet – ikke bare av kroppen – ser vi av Jesu ord til den oppreiste da han møter ham senere samme dag: ”Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg”. Jesus forandrer ikke bare jordens overflate. Hans operasjon er ikke bare kosmetisk. Han går inn i dybden av menneskenes tragedie og endrer radikalt forutsetningene. ”Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet”. Jesus kan tilgi synd fordi han døde for syndere. Så er et møte med ham en overgang – ikke først og fremst fra sykdom til helse – men fra dom til frelse – fra død til liv. Han tilbyr en ny eksistens – der det ikke lenger er noen vei tilbake – men hvor det gamle livet må legges bak. Fra nå av er den oppreiste et nytt menneske – han er kastet på Guds nåde og barmhjertighet. Alternativet er ikke lenger ”business as usual”, men den evige fortapelsen.

Jesus fornyer sabbaten og gjør den til en nådens og en håpets dag. Det nådeløse vannet i Betesda er byttet ut med nådens bad i dåpen. ”Badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd” (Tit 3,5). Og opp av vannet stiger en oppreist skapning.

Kirken – Barmhjertighetens hus? Dere hørte kanskje at jeg stiller det som et spørsmål. Er det slik at du og jeg og andre som måtte komme til Kirken en søndag for å feire den store livsfornyelsen, opplever det? Det er ikke selvsagt at det er slik, også det hører vi om i dagens evangelium. Selv en gledens sabbat kan bli en forargelsens dag for dem som er mer opptatt av religiøse former og stivbeinte regler enn av menneskers liv og skjebne. Det er tragisk når det skjer. Når kirken blir mer opptatt av å regulere livet enn å hjelpe mennesker til livsgjennombrudd. Spørsmålet er om vi selv og andre møter Jesus når vi kommer til kirken. Det er han som gjør det til et Barmhjertighetens hus. Når han ser oss, kaller den enkelte av oss ved navn og taler til oss. Når han spør oss: Vil du bli frisk – og vi får komme med det sukket vi bærer på i hjertet.

Vi som elsker gudstjenesten – vi som elsker Kirken, må aldri glemme dette. Kirken er stedet der Jesus møter oss – enkeltvis og i fellesskap – og sabbaten med dens bud og forskrifter er oppfylt i Ham som sa og som fortsatt sier: ”Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære – og jeg vil gi dere hvile.” Jeg vil gi dere SJABAT.

Ære være Faderen….

Til toppen