Til prekener

 14. søndag etter Trefoldighet    2007               

LUKAS 17,11-19

”Og hva sa du til onkel, da, når du fikk en sånn fin presang?” spør vi barnet, og håper at den lille ikke har gjort skam på vår oppdragelse ved å glemme det viktige ordet.

”Jeg takker borte, jeg takker hjemme,

å takke det må jeg aldri glemme.”

Og i dag har vi takknemlighetens søndag. Men den handler om noe langt viktigere enn god folkeskikk. Lukas forteller ikke om den takknemlige samaritan for å sufflere fram pene manerer.

Intet ondt ord om dannet oppførsel, selvsagt. Det er godt å se barn som kan si takk og som ikke tar imot alt som om det var en selvfølgelighet. Men det kan være en tillært vane som ikke er forbundet med noen dypere følelser.

Hos Lukas og hans samaritan møter vi takknemligheten som kommer innenfra, fra dypet av personligheten. Han fikk livet i gave. Han fikk igjen familien og jobben, han kunne gå fritt omkring på torget og i templet, han kunne knytte vennskapsbånd, han nøt av helse og krefter.

Har ikke du også møtt slike situasjoner da livet overveldet deg? Da takknemligheten bare boblet opp som en naturlig livsytring? Det kan man oppleve i naturen, i forholdet til barn eller til andre mennesker en er glad i, eller når ens arbeide lykkes.

Nå vet jeg godt at hverdagen også inneholder det motsatte. Det ondes makt og lidelsens problem lar seg ikke fornekte. Men i dag rettes oppmerksomheten mot livets lyse sider.

De goder og gleder som de ti spedalske fikk tilbake etter kortere eller lengre tids forsakelse, disse gaver har jo de fleste av oss tatt imot hele livet, kanskje med den største selvfølgelighet.

Nei, forresten, nå gjør jeg deg kanskje urett. Det har da ikke bare skjedd i selvfølgelighet. Du har da mange ganger følt stor takknemlighet mot livet. Ja, jeg tror det. Etter å ha snakket med mennesker i tilknytning til tusen begravelser, vet jeg at i de fleste slike tilfeller er det uendelig mye å takke for i det liv som er avsluttet. De etterlatte vil gjerne at takknemligheten skal komme til uttrykk.

Jeg lurer på om ikke den vanligste religiøse følelsen i dag er livsdyrkelsen. Livet er herlig. La meg nyte livet. ”Jag vill tacka livet som gav mig så mycket…” – den sangen kan mange stemme i.

Alle de ti forhenværende spedalske ville nok ha lagt hele sin sjel i takken for livet på denne deilige jord. Jesus unner også de ni den frydefulle opplevelsen. Men han unner dem enda mer. Noe de gikk glipp av. Bare én vendte tilbake for å få det.

Følelsen av takknemlighet mot et eller annet, mot noe halvveis personlig og halvveis upersonlig, den må føres videre. Den må bli takk til livets giver, til Gud. Gud er ikke bare en underliggende kraftkilde. Han er en person som vil ha et personlig forhold til mennesket.

Du og jeg er noe mer enn naturen for øvrig. Vi har ikke bare livet. Vi har menneskelivet. Menneskelivet når ikke sitt mål før det lærer sin opprinnelse å kjenne: forankringen i Gud vår skaper.

Jeg kjenner ingen annen religion eller livsanskuelse som setter mennesket så høyt som kristendommen. Alle tings opphav, den høyeste makt, tilværelsens urgrunn, det høyeste prinsipp, allmakten, intelligensen som styrer universet, - eller hva vi nå kaller ham, han har blitt menneske. Han anser det ikke lavt og uåndelig å bli mennesket Jesus Kristus. Slik ære viser han menneskenaturen. Han møter oss på hjemmebane.

Derfor er det å gi Gud ære og takk det samme som å vende seg til Jesus. Takken for livet den har noe uforløst ved seg hvis den ikke treffer Jesus. Gleden over liv og helse og alle goder kan nok være dypfølt og ekte. Men denne takknemligheten kan ikke berge menneskelivet hvis den ikke vender seg til Jesus.

Vårt liv trenger ikke bare en vitamininnsprøytning, en ny sjanse, ny inspirasjon, helbredelse og rekreasjon. Vårt liv må berges på en mer grunnleggende måte. Det må frelses, sier dagens tekst.

Det må reddes inn i den sammenheng der det til slutt kan bli befridd for alt som skader og bryter det ned. Den sammenhengen har Jesus gjort tilgjengelig på jorden. Han kaller den Guds rike. Helbredelsen av alvorlig syke er et av symptomene på de veldige krefter som er på ferde i det riket. Vi ser i Lukas 17 at helbredelse førte til frelse for én av ti.

Den framgangsmåten er ikke den eneste Jesus bruker for å kalle mennesker til seg. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har vært utsatt for slik behandling av Jesus. Hans metoder er individuelt tilpasset.

Noen ganger taler vi om at Gud oppdrar oss ved trengsel og kors for sitt rike. I dag rettes din oppmerksomhet mot hva han gjør ved hjelp glede og gode dager.

Er det ikke et mønster i det? Forstår du ikke at Jesus vil deg vel? Se videre enn til den enkelte gledelige hendelse! Prøv å se mønsteret.

Gud har i Jesus Kristus latt oss se sitt eget vesen, at han er god. Han er god også når de tingene tårner seg opp som motsier Guds godhet.

Da samaritanen vendte tilbake, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham, da fikk han høre: ”Din tro har frelst deg.” Takk for livet var blitt tro på Jesus.

Og når takken for livet blir tro på Jesus, da gir han takken og troen en ny holdbarhet. Du blir mindre avhengig av hva det er mest av i ditt liv, de mørke eller lyse øyeblikk. I Kristus har du fått et glimt av godhetens overveldende lys. Og da er det ikke noen floskel de ordene vi hørte i tekstlesningen fra Tessalonikerbrevet: ”Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.”

Å ja, slik lengter jeg etter å få det, sukker mange. Men jeg får det ikke til. Hvordan skal denne tro og takknemlighet bli en del av mitt liv?

Ja, se nå på samaritanen i dagens tekst. Det var jo helt og holdent Jesus som gjorde det som skulle til. Takket være Jesu gjerning fikk Gud æren og mannen en frelsende tro.

Mannen selv gjorde ikke annet enn å rope, adlyde Jesu ord og siden takke Jesus for det som skjedde.

Ropet fra din hverdag må sikkert formuleres annerledes enn den spedalskes. Men rop det iallfall til Jesus. Prøv å høre hva han sier. Med Bibelen som kilde strømmer hans tale ut i verden. Prøv å gjøre deretter. Let etter hans finger i det som hender med deg i gode og onde dager.

Jeg kjenner ikke Jesu timeplan og reiserute i ditt grenseland. Bibelfortolkerne har hatt problemer med at Jesu marsjrute ser så merkelig ut på kartet: ”På veien mot Jerusalem drog Jesus mellom Samaria og Galilea,” står det. Jeg kan heller ikke bringe Jesu bevegelser i din nærhet på noen enkel formel. Jeg kjenner ikke din hverdag. Men Jesus er ikke langt borte.

En annen side av saken er at hele meningen med vår gudstjeneste her i kirken er at vi skal følge samaritanens eksempel. Vi står jo foran den samme Herren. Når vi synger Kyrie eleison, bruker vi til og med samme språk som samaritanens bønnerop først ble skrevet ned på. Og likesom han kneler vi ned for Jesus. Vi gjør det i nattverden. Det greske ordet for samaritanens takksigelse, eukaristi, ble meget snart en betegnelse på nattverden, der vi synger: ”I sannhet verdig og rett er det at vi alltid og alle vegne takker deg…”

I gudstjenesten lyder Jesu ord og anvisinger for oss, likeså vel som for dem i Galilea og Samaria. I syndsbekjennelse, salmer og bønner vender vi igjen og igjen tilbake til Mesteren, priser Gud høylydt, kaster oss ned for Jesu føtter, takker ham og gir Gud æren sammen med  andre disipler.

Og han sier til oss ved gudstjenestens slutt: ”Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.”

Og så reiser vi oss og går hjem med en tro som er nokså svak og en takknemlighet som er mangelfull. Det får vi legge i Guds hånd å gjøre noe med, bare det viktigste er i orden: takken og troen er rettet mot Jesus.

”Din tro har frelst deg,” sa han på veien mot Jerusalem, for å lide. Der utfylte han alle mangler ved vår takk og tro. Nå er alt avhengig av retningen: vendt mot Jesus.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Til toppen