|
Første søndag i faste
Matt 4,1-11
Preken av fr Asle Ambrosius Dingstad i St Johannes Døperen
”Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen.” Denne innledningen til dagens evangelium er viktigere enn vi kanskje fikk med oss i farten da vi hørte det. Veien inn i fristelsen og kampen skjer på Åndens initiativ og under Åndens ledelse. Det er den samme Ånd som kom ned over Jesus som en due da han hadde steget opp av vannet etter sin dåp av Johannes, samtidig med at Faderens stemme lød fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.” Nå fører Ånden ham videre, ut i ørkenen for å fristes av djevelen.
Hva betyr dette?
Det betyr alt! Det betyr at det er en sammenheng mellom Ånden som blir gitt oss i dåpen og som bekrefter med vår ånd at vi er Guds barn (som det står skrevet) og de fristelser og de kamper vi blir kastet inn i her i livet. Å være en kristen betyr å være under Åndens ledelse og beskyttelse. Ingen ting skjer uten at Gud vil det. Ikke slik at alt som hender oss, kan føres rakt tilbake på Guds vilje, slik at vi umiddelbart og uten videre kan si at det er en mening med alt som skjer. Det blir for lettvint. Det finnes andre krefter og andre viljer i tilværelsen som opererer som om de var de eneste, og som gjerne vil få oss til å tro at det onde som møter oss på veien, snarere er et tegn på at Gud har forlatt oss og at vi har falt utenfor Guds omsorg og kjærlighet straks vi møter motgang. Da er det godt å vite at ørkenen også er Åndens arena, selv om djevelen vil ha det til at han er enerådende. Å være døpt til Kristus er å eie barnekårets Ånd og være under Åndens veiledning og beskyttelse. Et Guds barn er derfor alltid hjemme, selv om det (hadde jeg nær sagt) kjemper på bortebane. Barnekåret er ikke noe jeg kastes ut og inn av alt etter hva jeg opplever eller ettersom jeg føler at jeg har det. Guds faderomsorg når meg selv der det viser seg at jeg står ansikt til ansikt med selveste fienden. Det er det første vi skal ta med oss fra evangeliet i dag. Å være en kristen er å være ledet av og beskyttet av Ånden. Da forstår vi kanskje hvorfor salmisten – midt i de fristelsene han var utsatt for – lærer oss å be: Ta ikke fra meg din Hellige Ånd!
For det andre betyr det at troen vår må prøves for at den skal holde ut til det siste. Det er jo selve Åndens hovedsak – både å skape tro og styrke troen i verden. Ja, selv sølv og gull blir prøvet i ild, skriver apostelen. Men troen som er enda mer verdt, må også prøves og herdes slik at det kan stå sin prøve når det gjelder. Så er det altså det som skjer når djevelen tilsynelatende fritt får legge ut sine garn for å fange oss: troen vår settes på prøve. Gud frister ingen, står det, for den som frister har som mål at den som fristes skal falle. Det er det djevelen som vil. Gud, derimot, prøver oss for at troen skal styrkes og vi bli stående på den dagen det virkelig gjelder. Kanskje er det en dypere mening i at det på bibelspråket er det samme ordet som brukes for både fristelse og prøvelse. Peirasmos heter det på gresk. Alt som skjer med oss kan være enten det ene eller det andre. Det betyr at en og samme tildragelse enten kan være en fristelse eller en prøvelse. Hva er det da som avgjør om det er det ene eller det andre? Jo, det avgjørende er hvem vi har for øye i det vi møter. Har vi Gud for øye – og det er nettopp det Ånden kaller oss til – da vet vi at selv det onde (og den onde) må tjene til det gode for den som elsker Gud. Så er det nettopp det fastetiden skal hjelpe oss til – å ha Kristus for øye, slik hebreerbrevet formaner oss til: …med øyene festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, han som tålte en så stor motstand fra syndere – så vi ikke skal bli trette og motløse.
Og det er det tredje som det betyr når vi knytter fristelsene i ørkenen sammen med den Ånden som hvilte over Jesus ved hans dåp: Det er ikke uten håp! Eller for å uttrykke det enda sterkere: Det er mulig å seire i fristelsene! Det er mulig å fullføre løpet! Det er mulig å bli stående på den store og avgjørende dagen! På en særlig måte var Ånden med Jesus der han ble stilt på den tredobbelte prøven for at hans kall skulle stå fast når det hele skulle trekke seg til frem mot den store styrkeprøven i påsken. Det var selve Sønnekåret det sto om og som djevelen knyttet an til: ”Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød…Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra…” Men Jesus visste hvor livet kom fra og hvem som var å stole på når det kom til stykke. Det var ikke nødvendig med noen ytterligere demonstrasjoner. Han var trygg i sin tro og i sitt kall. Så når djevelen satte inn det siste støtet på toppen av fjellet og det sto om enten å ta alt i sine egne hender eller å overlate alt i Faderens hender, var valget allerede tatt. Djevelen har aldri noe å gi selv om han lover alt. Derfor lyder det: ”Vik fra meg, Satan!” Og nok en gang er det Guds ord som avgjør saken. Sønnen siterer Skriften: ”Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene!”
”Da forlot djevelen ham,” står det, ”og engler kom og tjente ham.”
Hva betyr dette?
Det betyr at det er håp – også for oss, vi som er kalt til å følge etter Jesus. Når vi lar Den Hellige Ånd som ble gitt oss i vår dåp, lede oss og vi øver oss i å overlate vår sak til ham. Når vi lar Ånden levendegjøre Guds ord for oss slik at det blir et arsenal for oss når kampen trappes opp. For Ånden virker i vår svakhet. Hans viktigste oppgave er å gjøre Jesu seier virksom i våre liv, om vi bare slipper ham til. Og om Jesus står det: ”Fordi han led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes.” ” For vi har ikke en øversteprest som ikke kan han medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt, men uten synd.”
Kjære søstre og brødre i Kristus! Vi har nettopp begynt fastetidens ørkenvandring frem mot påskens løftesland. Vi som er døpt til Kristus og som har fått Den Hellige Ånd som gave, er døpt til å følge ham i forsakelse og tro. Et ja til ham innebærer et nei til alle andre, især til hans motstander, djevelen, som til tross for at han vet at han har tapt, går omkring som en brølende løve for å se hvem han kan oppsluke. Men evangeliet i dag er at det ikke er håpløst selv om det kan se håpløst ut. Vår kraftløshet har sin årsak i fraværet av åndelig kamp. Styrken som leder til seier er innen rekkevidde for den som ikke kjemper i egen kraft, men overlater sin sak til Ånden som kommer oss til hjelp i vår svakhet.
Derfor ber vi i dag i starten av fastetiden med håp til den samme Ånd som hvilte over Jesus da han kom opp av vannet og som førte ham ut i ørkenen for å fristes av djevelen:
Nå ber vi Gud, Den Hellig Ånd, fremfor alt om troen rett og sann, at vi den bevarer til vårt liv skal ende, og vi glade farer hjem fra alt elende, Herre, hør vår bønn!
Du trøster, hjelp oss i vår nød, så vi aldri frykter dom og død. La oss ei fortvile i de tunge dager når den onde frister, alt vårt liv anklager. Herre, hør vår bønn!
|
||