|
1.SØNDAG ETTER KRISTI ÅPENBARING |
Joh. 1, 29-34 |
|
|
I mitt menighetspraktikum våren 1974 prekte jeg til høymesse i den kirken i Bærum hvor jeg praktiserte. Jeg husker bare én ting som min supervisor res.kap´en sa under evalueringen. Og det var en bemerkning om pekefingeren min. Jeg hadde hevet den over menigheten gjentatte ganger. Dere skjønner sikkert at jeg merket meg kritikken ettersom jeg husker den 26 år etterpå. Men ikke desto mindre, da jeg noen år senere skulle innsettes som sokneprest på 1.s.e.Kr.åp. og dagens tekst var min prekentekst, valgte jeg som tema: min prekestol skal være en pekestol. Forhåpentligvis ikke med noen truende pekefinger. For da vil, som en gammel KF-venn sa, Kirken ikke fremtre som moder, men snarere som en fjernere slektning, en tante, tante Sofie kanskje. Nei, ikke slik. Men på den måten som døperen Johannes gjør det: "Se der!" Og da kunne folk snu seg dit, i en bestemt retning og se én bestemt mann komme gående. Gud i kjøtt og blod. Han ved hvem alt er blitt til, ble selv noe materielt. Gjennom skaperverket kom menneskene i nærkontakt med Skaperen. Dette er jeg takknemlig til KF for, at jeg har blitt henvist til håndfaste, konkrete ting. Dette håper jeg fortsatt vi kan hjelpe hverandre til. Peke ut for hverandre: Se, der er Gud. Vi trenger det for ikke å bli revet med av den frykten eller motviljen som er så fremtredende i dag, og som utvanner kristenlivet for så mange: Horror Concretae. Redselen for det konkrete. Johannes pekte på Jesus. Hvorfor skal vi da være så opptatt av Kirken og drive med kirkelig fornyelse? Er det ikke en Jesusvekkelse vi trenger? Jo. Men hvor er Jesus? Hyrdene fikk beskjed om å dra til Betlehem. "La oss gå inn til Betlehem og se." (Luk 2,15). På Jordans bredd stod Døperen og ropte "Se der". Ved landshøvdingens borg pekte Pilatus ham ut: "Se det menneske." (Joh 19,5). Disiplene fikk beskjed: Gå til Galilea. "Der skal dere få se ham." (Matt 28,7). Men hvor skal de gå, som har misset alle disse anledningene? "Hva skal vi gjøre? Peter svarte dem: Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn." (Apg 2,37-38). Det er dette som gjelder for oss. Likedan fortsettelsen i Apg.2: "Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene." (Apg 2,42). Samværet med Jesus fortsetter i Kirken. "Se jeg er med dere alle dager," sa han. (Matt 28,20). Det gjelder samfunnet av de døpte som holder alt det han han har befalt. Kirken er Kristi legeme. I NT finnes det ingen kristendom uten den som finnes i menighetene som samles. Å tilhøre Kristus er å være gren på vintreet, sten i tempelbygget, lem på legemet, medlem i Guds familie, være i flokken som hyrden leder, en del av Guds paktsfolk. Hellig samfunn altså. Menigheten som en sosiologisk størrelse med konkrete ordninger må vi ikke kaste vrak på. Det er den private religiøsitet som har vind i seilene i dag. Ja til Gud og nei til kirken. Organisert gudsdyrkelse med hellige skrifter, faste normer og autoriteter har dårlige kår i vår tid. Jeg tror vi skal være forberedt på motvind fra tidsånden når vi sier "Se der er Gud." Men det er det vi må si og stå for. Vi skal ikke søke Gud i oss selv eller i alle mulige religiøse filosoferinger, men i den hellige, katolske kirke. Kristendom uten kirke finnes ikke ifølge våre trosbekjennelser. De aller fleste av dere har nok allerede tenkt på den viktigste konkretiseringen av døperen Johannes´ utsagn "Se, der er Guds lam som bærer verdens synder." Dere vet at det er det vi sier og gjør i nattverden. Se, der er Gud på vårt bord! Det legeme som ble svøpt i Betlehem, døpt av Johannes i Jordan, spikret på et kors - det mottar vi i eucharistien. Paulus sier at vi er satt i himmelen med Kristus (Ef.2,6). Hebr.8 sier at "han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. Der gjør han prestetjeneste i helligdommen, i det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren." (Hebr 8,1-2). Men han er også hos oss, som er kommet til en helligdom som er reist av mennsker. For som Hebreerbrevet 12 sier til folk i tilsvarende situasjon som oss: "Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidssamling, til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det blod som taler sterkere enn Abels blod." (Hebr 12,22-23) Se, der er dette. Guds Lam på alteret i Nikolaikirken på Gran. Å komme til Gud er denne høyst konkrete bruk av føtter som går, hender som rekkes frem, og munnen som spiser og drikker. Mennesker kan si: jeg tilber Gud slik og slik og slik. Jesus sa: Gjør dette. Døperen Johannes har gitt oss en av tekstene vi synger når vi gjør dette. Ellers er jo hans tittel, døper, knyttet til et annet av sakramentene. I dagens tekst henviser han oss til Jesu dåp. "Han er det som døper med DHÅ." Dette tror jeg vi har fått hjelpe hverandre med i KF. "Hva vi har i vår dåp." Jeg kan ikke bruke det uttrykket uten å tenke på Olaf Modahl som debuterte her på kirkestevne sammen med meg for 20 år siden. Han med sin bedehusbakgrunn og jeg med min Frelsesarmebakgrunn hadde opplevd at tidfestede opplevelser og følelsesmessige stemninger var en usikker pekepinn på vår stilling hos Gud. Da var det befriende å bli gjort oppmerksom på dåpen. Se, der var Gud! Ja, der er Gud; for dåpen har vedvarende betydning. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har hørt Olaf vitne om eller takke Gud for "hva vi har i vår dåp". Men da snakker vi med Luther om dåpen bekjent, trodd, tatt imot, etterlevet. Døperen Johannes nektet de uborferdige dåpen. Noah ble frelst ved vann, skriver Peter. Og det er et bilde på dåpen. Men de ugudelige druknet i det samme vannet. "Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet," skriver Paulus. (1 Kor 10,2). Men farao og hele hans hær omkom i det vannet. Ja, t.o.m. mange israelitter ble slått ned i ørkenen etter rødehavsdåpen, fordi de ikke levde til Guds behag. Dåpen er ikke en vakker og allment tilgjengelig seremoni som vi kan tolke som vi vil. Den setter Guds eiendomsmerke på oss. En uendelig nådesgave. Men den forplikter. Olaf og jeg har også snakket mange ganger om en annen ting vi har å takke KF for: skriftemålet. Aldri hadde vel vår horro concretae, redselen for det konkrete, vært større enn overfor dette. Men se, der er Gud. For Jesus sa: "Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt." (Joh 20,23). Gud har ikke satt evangeliet ut i selvbetjeningshyller. Han har innstiftet hellige handlinger som forvaltes av embetsbærere. Selvsagt finnes også de frie nådegaver og sjelens skjulte liv med Gud. Men alt inngår i organismen. Mennesker har så lett for å abstrahere Guds konkrete ordninger. Det viktigste er at apostlenes funksjoner er i gang, sies det. Det kan ikke være meningen at at noe embete skal være forbeholdt menn. Vi er vel ikke bundet til å bruke vin i nattverden selv om Jesus gjorde det... Trofastheten er det viktigste, ikke at ektefellene er av forskjellig kjønn. Kjærlighet er det viktigste, ikke anvisninger fra en forgangen tid. Mange av de som sier de er opptatt av, fascinert av, inspirert av Jesusskikkelsen, har ikke til hensikt å holde alt det han har befalt. Hva er dette? Det er redselen for det konkrete. "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg," skriver Paulus i Galaterbrevet 2,20. Så kunne han altså si: Se, her er Gud, i mitt liv. Men ikke i et hvilket som helst liv. Paulus bruker omtrent halvparten av hvert brev til å undervise om det helige livet. Han leverer noen ganger spesifiserte lister over slikt som ikke lar seg forene med Guds rike. Det avfeies av mange i dag. Det er horror concretae. Man er ikke bundet av de konkrete bud, bare av et kjærlighetsprinsipp som enhver kan fylle med innhold han eller hun har lyst på. Mot dette må vi i KF være en motkultur. Først og fremst for vår egen åndelige helses skyld. Dernest for vitnesbyrdets skyld. Andre trenger det. Det er faktisk en nær sammenheng mellom den erklæring om kirkelig fornyelse som vi jobbet med på KFs årsmøte på fredag, og døperens helt konkrete henvisning i dagens evangelietekst. Det må kunne sies noe bestemt om hvordan gudslivet skal inkarneres og leves av meg. Mer tror jeg ikke jeg behøver ikke å si nå. Nå skal vi i stedet konsentrere oss om det som alltid har vært kjernen i det: Guds Sønn i himmelen, tilstede på jorden. Han legger sitt legeme på alteret i Nikolaikirken for at vi skal få del i det. Dermed kan vi bære våre legemer fram for den himmelske trone, som et levende, hellig offer. "Se, der er Guds Lam som bærer verdens synder!"
|
||