Til prekener

2.SØNDAG I ADVENT

 7. DES 2003

Luk 12,35-40

To høyst forskjellige bilder. Og allikevel to sider av samme sak. En tyv som bryter inn i ly av mørket og en uforberedt husbond som så å si tas på sengen. Det er det ene bilde.

Det andre bildet er dette: En husbond vender hjem fra fest og møter tjenere i døren som venter på ham med bordet dekket. To ulike bilder. Og allikevel to sider av amme sak.

Og vi forstår at det dreier seg om Jesu gjenkomst og om hvordan menigheten skal forholde seg mens den venter på sin Herre.

Vi er kommet et stykke inn i advent allerede. Men vi befinner oss fortsatt i ankomsthallen. Vi venter på ham som kommer med fred. Vi er kommet sammen for å øve oss i ventingens kunst.

Det er noe skremmende i det første bildet – det med tyven som bryter inn i ly av nattemørket og som benytter seg av husbondens mangel på årvåkenhet. Hadde husbonden visst når tyven kom hadde han ikke latt ham gjøre innbrudd. Siden det ikke finnes noen tidstabell med beregnet ankomsttid, er det fare for å bli sløvet ned under de sene nattetimer.

Nå er det vel ikke slik at Jesus skal sammenlignes med en tyv om natten. Den karakteristikken har han selv gitt sjelefienden – han som er mørkets fyrste og som bryter inn og stjeler i annenmanns gård. Jesus er ikke slik. Han har ikke onde hensikter. Han kommer ikke for å drepe, men for å gi liv og salighet. Også denne gangen kommer han til sitt eget. Og allikevel er det slik at han kommer som en tyv, det vil si, han kommer som en tyv kommer – nemlig overraskende. Ikke fordi han har planer for å komme mens vi er minst våkne og på den måten utnytte vår menneskelige svakhet. Det er faktisk det motsatte som er tilfelle. Det at vi ikke er gitt å vite timen for hans gjenkomst – ja han sier faktisk et sted at han endog ikke vet det selv og heller ikke englene, bare hans Far i himmelen – det at vi ikke vet, skal nettopp føre til at vi venter til en hver tid. Hver generasjon skal vente som om han kommer like om hjørnet. Se jeg kommer snart, sier Jesus. Hans nærvær mellom oss i de helliges samfunn rundt Ordet og bordet og hans komme i herlighet hører nært sammen. Nærværet som allerede er en realitet, og ankomsten som står like for døren.

Dette er det skremmende. Når vi feirer hans nærvær uten å vente på hans komme. Når Kirken oppgir sin ventestatus – for å si det med en teologisk vending, når Kirken glemmer at den i sitt vesen er eskjatologisk – vent mot fremtiden og tilhører ham som kommer, da skjer det et farlig forfall. Som Jesus selv sier i noen vers senere i kapitlet: ”Men sett at tjeneren sier til seg selv: Det varer lenge før min herre kommer, og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner.” Med andre ord, der den nære forventningen sløves, der forfallen kirken på alle plan. I sin tro, i sitt etos, i sin forvaltning.

Derfor tyven om natten – med utfordringen til å holde seg våken og være intakt i tro og liv til enhver tid.

For å bli i dette bildet en liten stund til. Kanskje noen lurer på hvor langt på natten vi er kommet. Det fortelles om en prest som kjente at det røynte på. En ting var å tåle dagens byrde og hete. Det er forventet av Herrens tjenere. Men verre blir det når natten faller på og blir lang. Presten kjente at han hadde kjørt seg fast i tretthet og mismot. Overalt følte han at han møtte likegyldighet og motstand. Til tider følte han seg latterliggjort. Så klaget han sin nød til biskopen sin – og der fikk han hjelp (det var i de tider!). Biskopen var en klok mann. Han gav ikke billig trøst. Han sa ikke: ”Se ikke så mørkt på situasjonen, det er da lyspunkter. Saken kan jo sees på forskjellige måter. Ta det med ro – skaffe deg en sykemelding og kom så tilbake med nytt mot. Da vil du nok se lysere på det hele.” Nei, han sa ingenting av dette. Han sa bare: ”Det er vår generasjon som har fått hundevakten. God vakt, broder!”

Hundevakten – tiden etter midnatt frem til klokken fire. Den mørkeste tiden på døgnet, da det ikke er så lett å se eller skjelne – den mest slitsomme vakten med det høyeste krav til utholdenhet og oppmerksomhet.

Det er vår generasjon som har fått hundevakten! Det er visst mye som tyder på det. Grenser brytes. Dømmekraften svekkes. Læren utvannes. Troens folk sløves. Kjærligheten blir kald. Og motet og frimodigheten hos lederne til å lede blir satt på prøve.

Da er det viktig å oppmuntre hverandre og si: God vakt, broder! God vakt, søster!

Og da er vi allerede inne i det andre bildet som Jesus anvender i dag – om tjenerne som venter sin herre hjem fra festen. Også her er det tale om å holde seg våken og være beredt. Men dette bildet har lysere toner. Det gir flere assosiasjoner. Det handler om et fellesskap som venter, der ingen er alene eller overlatt til seg selv. Der det gjelder å oppmuntre hverandre og støtte hverandre når det røyner på. ”Kast ikke bort frimodigheten, for den gir stor lønn!”

Vi hører om en husholdning som er intakt. Om tjenere som venter – ikke passivt og sløvt for å slå i hjel noen timer i håp om at et eller annet dukker opp. Men som venter aktivt og lyttende og som bruker ventetiden til å strekke seg ut i tro og håp, slik hebreerbrevets forfatter sier om det fellesskapet han tilhører: ”Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger livet.

Vi hører videre om et dekket bord og om samfunnet rundt bordet, om måltidsfellesskap og glede. Og her skjer det en vending i selve bildet. Til nå har tjenerne forberedt ankomsten med et dekket bord og gleder seg til at herren skal ta plass ved bordet. Så skjer det at han selv overtar det hele når han kommer. Han spenner beltet om livet, lar dem gå til bords og selv går han frem og tjener dem. Han tar brødet og vinen, takker, deler og skjenker, og sier: Dette er mitt legeme, dette er mitt blod som gis for dere. Gjør dette til minne om meg!

Og vi er midt i evkjaristiens mysterium, der vi er sammen rundt bordet, der vi på samme tid gjør tjeneste ved bordet og er gjester ved Herrens bord. Og her – i denne handling feirer vi både Jesu nærvær hos oss og forbereder hans komme til oss. Hans nærvær og hans komme hører sammen. ”For så ofte som vi spiser av dette brød og drikker av denne kalken forkynner vi Herrens død inntil han kommer.”

Og de som fortsatt er våkne, roper: ”Maranata! Ja, kom Herre Jesus.”

Til toppen