Til prekener

3. søndag i faste

Preken av fr Asle Ambrosius Dingstad i St Johannes Døperen 2007

Den første fastesøndagen handlet det om å kjempe mot djevelen. Den andre fastesøndagen handlet det om å kjempe med Gud. I dag – på den tredje fastesøndagen handler det, for å bli i den samme terminologien, om å kjempe for Guds rike. Om å stille seg inn under den makten som frigjør og som reiser opp og som skaper nye livsvilkår for menneskene. ”Men er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder”, sier Jesus, ”da er jo Guds rike kommet til dere.” Gudsrikets frigjørende krefter!  Å være en kristen er nok å ta kampen opp mot djevelen og alt hans renkespill. Det er nok også kjempe troens kamp med Gud selv, slik Jakob gjorde det. Men fremfor alt er det å være satt over i lysets rike og å stille seg selv til disposisjon for de frigjørende kreftene som Jesus har satt inn i denne verden ved sitt liv og sin gjerning. Slik Paulus formaner menigheten i Efesos i dagens epistel: ”En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!”

Men også dette er altså en kamp får vi høre i dag, en kamp mellom det gode og det onde, ja, ikke bare det, kampen går enda dypere ned i tilværelsens hemmelighetsfulle, og for oss usynlige, rom; kampen står dypest sett mellom den gode og den onde.

Og her tror jeg vi trenger hjelp fra et annet språk enn det vi er vant til å tale og forstå. I god forstand trenger vi å bli som barn som leker og som i sin lek uforvarende dras inn i en fantasiverden som viser seg å være mer virkelig enn den virkelige verden. I boken ”Heksa, løven og klesskapet”  av C.S. Lewis, følger vi de fire barna (Lucy, Edmund, Susan og Peter) inn gjennom klesskapet i annen etasje hos onkelen deres inn i Narnias forunderlige verden. Og plutselig er vi midt inne i en maktkamp mellom onde og gode makter. Heksa Hvit har tatt makten i Narnia. Hun bruker sin tryllestav til å forvandle alle som trosser hennes vilje, til statuer av stein. Det er evig vinter i Narnia. Men det blir aldri jul!

De fire barna som befinner seg i dette forunderlige landet bak klesskapet, merker snart en lengsel hos de undertrykte dyrene – et håp om at det en gang skal bli vår. Håpet er knyttet til løven Aslan som skal komme for å frigjøre landet fra heksas tryllemakt.

Med spenning blir vi revet med i den konfrontasjonen som bygges opp. Etter hvert som løven nærmer seg, blir snøen våt og begynner å tine. De tilfrossede elvene begynner å renne. Naturen begynner å leve. Og til slutt, etter den endelige konfrontasjonen, blir også menneskene og dyrene som var blitt omskapt til steinstatuer, levende igjen. Vi føres midt inn i kampen mellom den sterke og den sterkeste. Mellom den som binder og undertrykker og dreper – og den som befrir, oppreiser og gir nytt liv. I et språk som ikke innbyr til diskusjon og rasjonaliseringer er vi midt inne i en virkelighet som vi gjenkjenner dersom vi er like åpne og mottagelige og fordomsfrie som barna er det i sin lek. Vi forstår – uten egentlig å forstå – noe av tilværelsens dypeste og tøffeste hemmeligheter: At mennesket er satt inn i et kosmisk drama mellom den onde og den gode. At vi ikke er en tabula rasa – et ubeskrevet blad. Vi er ikke nøytrale og frie og fullkomment overlatt til oss selv og egne muligheter. Menneskets storhet ligger i det at vi har et rom som må fylles, et hjerte som lengter etter noe som er større enn det skapte. Et hjerte som higer etter Gud – etter å bli fylt av hans Ånd. Samtidig står vi overfor en skjebnesvanger mulighet til fall. For et tomt rom – et ubebodd rom – kan okkuperes av en annen ånd med et annet formål enn å gjøre mennesket fritt og stort. Tomme menneskehjerter er djevelens store sjanse.

Mennesket er altså ikke i seg selv ondt, og dermed håpløst. Ondskapen har nok et brohode i ethvert menneskehjerte – og den kan nok til tider simulere at den helt og fullt har tatt et menneske i sitt eie. Men det er og blir et narrespill. Har du tenkt på dette på denne måten? Om djevelen ikke fantes, ville det være vanskelig å la være å måtte trekke den slutningen at mennesket selv var en djevel. Så er det faktisk et godt budskap, mer enn en intellektuell provokasjon, at det onde har en kilde utenfor mennesket selv. Det finnes en ond vilje – en destruktiv og destruerende makt – i tilværelsens skjulte bakrom som har som sin bevisste målsetting å okkupere og beherske og skape istid og kulde og død.

Det er derfor dypest sett håpefullt at det finnes en djevel. For det betyr at mennesket ikke er en djevel selv. Men at det tvert imot er håp for mennesket. Selv den ondeste. Det er håp om et fritt Narnia. Det er håp om at demoniet en gang skal ta slutt. Om at våren kommer med sol og varme og liv til dyr og mennesker.

Tilbake til landet bak klesskapet – til Narnia. Ett av barna heter Edmund. Hans møte med Heksa Hvit var et fascinerende og deilig møte som til å begynne med tilfredsstilte hans sult. Han fikk det han aller helst ønsket, han fikk spise så mange kremtopper han bare ville ha. Drømmen om å få komme tilbake til dette landet og å få spise flere av disse kremtoppene ble nesten en besettelse for ham. For denne drømmen kunne han lyve og bedra og forråde søsknene sine. Men etter hvert blir Edmund klar over at Heksa slett ikke hadde gode hensikter. Men før han blir reddet ut av hennes klør, måtte han smake mye vondt og bittert fra hennes hånd.

Det finnes mange grader av påvirkning av den onde. Fra den første lefling – via en personlig dragning og vilje til hel og full okkupasjon. Full kontroll over vilje- og hjerteliv.

Jeg synes det er lettere å snakke om slike ting som besettelse og djevelskap gjennom bilder og fantasier alla landet i Narnia. For i den virkelige verden blir det straks så vanskelig å skjelne fenomenene fra hverandre, og forstå hva som påvirker oss og hva en besettelse egentlig er for noe. Jesus kunne tydeligvis skjære igjennom og skjelne mellom alminnelig sykdom og besettelse. I mer primitive kulturer kan det også i dag være lettere å gi en rett diagnose. Men i vår egen teknifiserte og naturvitenskapelige verden er det vanskeligere både å akseptere at mennesket kan være utsatt for åndskrefter som kan binde og beherske og som kirke våge å ta i bruk de åndskreftene som Jesus stiller til vår disposisjon.

Så trenger vi kanskje slike barnebøker som C.S. Lewis har skrevet for å fastholde en bibelsk sannhet om at et finnes en skjult virkelighet, en skjult verden, der det raser en kamp om mennesket – om deg og meg. En kamp om hvem jeg skal tilhøre og hvem jeg skal tjene.

Jeg tror at Guds rike er en virkelig verden – den egentlige og opprinnelige. Jeg tror at Jesus representerer den virkelige makten, den innerste og sterkeste. Kjærlighetens gjenskapermakt. Den kjærligheten som er sterkere enn døden og som kan gjenerobre marken og territoriet for Gud. ”Er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder”, sier Jesus, ”da er jo Guds rike kommet til dere.”  Der Jesus – løven av Juda – rykker frem, der tiner snøen og isen. Der begynner naturen å leve. Der blir mennesker gjenfødt og omskapt fra å være kalde statuer av stein til å bli varme og gode mennesker av kjøtt og blod.

Det er dette vi kalles til i dag. Til å kjempe for dette riket.  Stille oss til disposisjon for Gudsrikets krefter. Til selv å representere  dette riket og ta dette rikets krefter i bruk. Til å være sammen med Jesus – til å samle med ham. ”Den som ikke er med meg”, sier han, ”er mot meg”; ”den som ikke samler med meg, han spreder.” Så kalles vi til å sette inn våre liv i denne kampen – slik at det våres der vi går frem. Slik at mennesker får håp der vi ferdes. Fordi Guds finger rører ved dem.

Til ære for Faderen…

Til toppen