|
3.SØNDAG I ADVENT |
14. DES 2003 |
|
|
Tekster: Jes 40,1-8, 2 Pet 1,19-21, Matteus 11,11-19
Vi har hørt tre bibeltekster. La oss ikke glemme den første, fra Jesaja 40. En del av det er umulig å glemme, fordi det er en realitet som trenger seg på oss hver eneste dag. Jes 40, 6 – 7: ”Alle mennesker er som gress, all deres skjønnhet som blomster på marken. Gresset tørker bort, og blomstene visner når Herrens ånde blåser på dem; ja, sannelig, folket er som gress.” Livets forgjengelighet, skrøpelighet, lidelse, nød og død kommer ingen utenom. Det gjelder på det personlige plan, og i samfunnslivet. Har vi noe å håpe på i en verden som kan oppvise så mye ondskap? Hvor mye kunnskap og teknikk menneskene enn erobrer, ser de ikke ut til å kunne gjøre det av med sulten og krigen og forurensningen og volden og urettferdigheten. Den trøst profeten Jesaja hadde å gi, var denne: Jes 40, 8 ”Gresset tørker bort, og blomstene visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.” Håpet er altså ordet fra Gud. I dag har vi hørt om den store veirydderen for dette ordet, døperen Johannes. Hans eksempel viser oss noe som er viktig for at det mektige ordet virkelig skal bli til et gode for oss. Det er det jeg vil kalle å ha et aktivt forhold til ordet. Jesus anklager folket for å ha vært altfor passive og unnvikende i forhold til det Johannes forkynte. De skulle heller storme himmelriket og rive det til seg. Du har mye mer igjen for å sitte foran TV eller på en fotballkamp enn for å gå i kirken, - hvis det er tilskuer du vil være. Tilskuere eller publikum har aldri fått noe ut av kirken, har aldri egentlig deltatt i en gudstjeneste. Kan ikke delta i gudstjeneste, ganske enkelt fordi en Gud for publikum ikke finnes. Gud lar seg tilbe, elske, hate eller overse; han lar seg forakte, men Gud lar seg ikke konsumere. Evangeliet er ikke et tilbud du kan holde i hånden som en drops, og kaste den vekke eller suge på den. Evangeliet er en livbøye, en redningsbøye, kastet ut til mennesker som ikke lider av kjedsomhet, men som har behov for redning fra døden. Det er ordet om tilgivelse og ordet om evigheten. Vi som har vært i nød med vårt liv, vi griper etter det og river det til oss. Mange mennesker vil gjerne sette av en liten plass til Gud i sitt liv. Det går ikke. For det finnes ikke noen liten Gud. Og du finner ham ikke når du leter etter ham med et halvt hjerte. Hos profeten Jeremia står det slik: Jer 29, 13 ”Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.” De som ikke søker Herren, både de på tilskuerplass og de som blankt avviser ham, har sine grunner. Matt 11, 18 - 19 ”For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! 19 Menneskesønnen kom, han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!” Hva er grunnene i dag? Noen ganger at de som går i kirken er for enkle og ubetydelige og presten for enfoldig. For andre at kirken er for overklassen og presten for høytravende. Eller presten er for streng og dømmende. Eller kirken tar det altfor lettvint med onder som den burde fordømme og bekjempe. Vi i Den nordisk katolske kirke er heller ikke fritatt fra fristelsen til passivisering. Det kan være at jeg ikke får gjennomslag for min måte å gjøre tingene på. Det fattes vedtak jeg ikke er enig i. Det er personer jeg har vanskelig for å samarbeide med. Det er mennesker hvis personlighet og interesser står meg fjernt. Og skal det være på det viset, trekker jeg meg heller tilbake. Men hva vil et aktivt forhold til ordet si? At jeg er villig til å bære byrder for fellesskapets skyld. At jeg av ordet lærer tilgivelse. At jeg viser åpenhet kjærlighet for å komme til rette med dem som støter eller sårer meg. At jeg kan leve meg inn i andres synsvinkel på det vi er uenig i. At jeg bruker ordets kraft til å lege og forsone. At jeg gir avkall på stolthet og prestisje. At jeg ber desto mer for menigheten og menneskene der. Jeg kan bli såret, sur eller sint. Men jeg kan ikke la det bero med det. Himmelrikets krefter er løs fra døperen Johannes’ dager. Jeg vil rive det til meg. Jeg vil at det skal virke aktivt i mitt liv og i menigheten. Det ord som Johannes ryddet vei med, inneholdt både frelse og dom. Det er ikke rettferdig å gjøre ham til bare en streng domsprofet. Hans far presten Sakarja sa allerede før Johannes ble født at han skulle ”lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt.” (Luk 1, 77) Og når han stod fram i ørkenlandet, forkynte han ”omvendelses dåp til syndenes forlatelse.” (Mark 1, 4) Han sa selv at hans dåp var en frelse fra Guds vredesdom. Matt 3, 7 - 8 ”Men da han fikk se mange fariseere og saddukeere komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Så bær da frukt som er omvendelsen verdig.” Johannes forkynte en tro som var virksom i kjærlighet. Luk 3, 10 - 14 ”Folket spurte ham og sa: Hva skal vi da gjøre? Han svarte dem og sa: Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har. Og den som har mat, skal gjøre likeså. Også noen tollere kom for å bli døpt, og de sa til ham: Mester, hva skal vi gjøre? Han sa til dem: Krev ikke inn mer enn det dere har fått pålegg om! Også noen soldater spurte ham og sa: Og vi, hva skal vi gjøre? Han sa til dem: Press ikke penger ut av noen med vold eller falske anklager, og la dere nøye med den lønnen dere har.” Hva ville han sagt inn i din situasjon, mon tro? Igjen vil jeg spørre: Hva vil et aktivt forhold til ordet si? Det er et aktivt forhold både til det Johannes sa om frelsen og om dommen. Aktivt gripe frelsen i nådens midler slik han rekker oss dem i sin kirke. Gjøre det ofte. Ikke forsøke å leve på eksistensminimum. Aktivt gripe ordet om den frukt som er omvendelsen verdig. Hva sier Guds åpenbarte ord om det jeg nå skal gjøre? Til slutt en bemerkning om hva aktiv bruk av ordet ikke er. Det er ikke å manipulere med dets innhold så det passer meg bedre. eller slik det gjøres ofte i dag: så det passer tidsånden bedre. Det advarer Peter mot i den tredje av dagens tekster: 2 Pet 1, 20 - 21 ”Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. 21 For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.” Jeg trenger ikke å bruke tid i denne forsamling på å advare mot bibeloppløsende fortolkninger som tilpasser seg opinionen. Vår bevissthet om at kirken må være katolsk, skulle være et effektivt bolverk mot å forandre skriftens gyldighet fordi samfunnet er forandret eller fordi vi har fått ny innsikt. Skal kirken være katolsk, kan en ikke tyde skriften på egen hånd, men i lys av det kirken har trodd alltid, alle steder og til alle tider. KATA HOLON betyr jo ifølge helheten. Det må være helhet og enhet med den opprinnelige kristentro. Denne enhet blir brutt ved nyoppfinnelser som ikke alle er enige om. Men den allmenne, eller rettere sagt katolske kirke er ikke bare et vern mot feiltolkninger. Den er først og fremst en hjelp til å åpne rikdommene i skriften. Kristendommen har vært levet i 2000 år. Det hjelper oss å trenge dypere inn i dens sannheter. Det gir oss innfallsvinkler til å bruke ordet aktivt. ”Ordet fra vår Gud står fast for evig” sa profetene Jesaja. Hvis noe står fast, kan en snuble over det. Det opplevde døperen Johannes at hans tilhørere gjorde. Men han ville og kunne ikke fjerne det anstøtet, selv om hans anliggende var å frelse fra den kommene vrede. Ordet som snublesten er baksiden av ordet som klippefast frelsesgrunn. Det er dette ankerfeste vi må klamre oss til. Jesus kalte det å storme himmelriket og rive det til seg. Jeg har snakket om aktiv bruk av ordet. Lars Linderot sier det slik: Ingen vinner frem til den evige ro som seg ei veldig frem trenger. Sjelen den må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger. Porten kalles trang og veien heter smal. Dog kan Herrens nåde åpne himlens sal. Kjemp da alvorlig, treng fremad med makt, om du vil himmerik vinne! (NoS 108)
|
||