|
3. søndag i advent |
2006 |
|
|
MATTEUS 11,2-11
|
f. Tom Hængsle |
|
|
Vi som er samlet her, har satset på Jesus, - på en aller annen måte. I større eller mindre grad tyder på handlemåte på det.
- Vi går i kirken på søndager. De fleste nordmenn gjøre ikke det. - Det hender at vi i diskusjoner eller samtaler tar til orde for å forsvare kristne synspunkter. - Noen vitner for venner og arbeidskamerater om at de tror på Gud. Det kan koste noe iblant. - Flere av dere bruker mye av sin fritid i kirkelig arbeid. Endatil i NKK. Det er nok av de som ser litt rart på oss for det.
Hva har vi igjen for dette? Noen ganger kan den tanken komme snikende at det nytter så lite. Det er så smått og puslete alt dette som har med Guds rike å gjøre. Jesu venner er i mindretall i verden. Det ser ikke ut til å være stort de kan gjøre. Ugudelighet og vantro og ondskap får lov til å gripe om seg. Er det egentlig noen hjelp i å vente noe av Jesus i en slik situasjon? Slike spørsmål kommer ikke fordi vi mistenker at alt det vi i Bibelen har lært om Jesus og av Jesus, er bløff. Vi spør fordi vi ikke helt forstår den måte han handler på.
Dagens tekst viser oss at et slikt spørsmål vil Jesus ikke avvise. Han som spør, er døperen Johannes. Det var en mann som virkelig ventet mye av Jesus. Han hadde satset stort på Jesus, prekt om ham og brukt sterke ord: (Matt 3, 12) ”Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner."
Men siden gikk det ikke akkurat slik Johannes hadde ventet. Jesus var temmelig uanselig. Hans makt og popularitet syntes snarere å avta. Og nå satt Døperen selv i fengsel. Han som hadde vært en av de fremste talsmennene for den nye herskerens som skulle komme, han var nå innesperret og ute av stand til å utrette noe.
Usikkerheten overfor Jesu handlemåte er Johannes ikke alene om. Usikre var også Jesu brødre, hans mor og hans disipler, ja, hele jødefolket tok anstøt av Jesu ringe og uanselige ytre. Derfor er vi i godt selskap når vi lurer på hva vi egentlig kan vente oss av Jesus. Kan vi vente at han skal bidra til å løse noen av de problemene vi moderne mennesker i det 21. århundre har å stri med?
Jesus svarer på dette i dagens tekst. Han svarer ved å peke på fakta. Faktum er at (Matt 11, 5) ”Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.” Jesus hjelper der mennesker er i nød. Han bringer frelse til dem som har behov for frelse. Han griper ikke herskerstaven. Han gjør ikke suksess på den politiske arena. Han trekker seg tilbake når folkemengden vil gjøre ham til konge. Han vet at vårt problem ikke er løst selv om vi får en god og rettferdig hersker over oss. Vi trenger en frelser hos oss.
Vi mennesker behøver en som kan befri oss fra alt som bryter ned menneskelivet. En som kan befri oss fra gikt og kreft og hjerteinfarkt, fra miljøforurensning og arbeidsulykker, fra krig og sult, fra all fornedrelse og nød, ja, fra selve døden. Jesus har kommet for å befri menneskene fra all denne nød og elendighet. Der mennesker er i nød, der ønsker Jesus å hjelpe. Fordi han hadde medlidenhet med menneskene, helbredet han. Hans svar til Johannes er på en måte et motspørsmål: Det som jeg bringer, er det ikke nettopp det dere trenger? Det jeg gjør, er det ikke det dere har lengtet etter?
Det Jesus bringer, kaller Bibelen forløsning. Det betyr at vi blir løst og fri fra noe. Jesus forløser. Han forløser mennesker fra å gjøre vondt og fra å lide vondt. Disse to tingene er nemlig en forbannelse som hviler over menneskeheten og som vi ikke kan fri oss fra ved egen hjelp. Jesus har kommet for å gjøre dette. Bare Ham kan vi ha slike forventninger til.
Her må vi stoppe opp og lytte til en del sterke innvendinger som jeg tror mange har. Har dette som her er sagt om Jesus, noe som helst med virkeligheten å gjøre? Sier ikke all erfaring det stikk motsatte? Se på all lidelse og nød i verden! Også iblant dem som kaller seg kristne, er det mange som lider av sykdom eller andre plager.
Ja, en slik iakttagelse skal vi ikke prøve å stikke under stolen. Selve teksten, slik vi leste den i Matt 11, viser oss dette forholdet. Døperen Johannes får som svar på sitt spørsmål høre at Jesus bringer forløsning fra all nød. Og ikke nok med det. Jesus fortsetter med å si at Johannes var mer enn en profet, en veirydder for Gud selv. Men hva skjer med den konkrete ytre nød som Johannes befant seg i? Ingenting. Johannes døde i fengsel. Han ble halshogd.
Jesus helbredet mange da han vandret omkring i Palestina. Men ikke alle. Når mennesker i dag ber ham om at han skal gjøre dem friske eller hjelpe dem på annen måte, så svar han ja til noen og nei til andre. Og de han svarer ja til, blir ikke udødelige og ikke usårbare. Deres legemer brytes omsider ned og legges i graven.
Det er fordi den forløsning som Jesus bringer, bare delvis kan bli en virkelighet på jorden nå. Frelsens tilstand kan først utfolde seg fullt og helt i den kommende verden. De kraftgjerninger Jesus gjør her og nå, er antydninger om den fullendte tilstand som en gang skal inntre.
Når et under skjer, blir himmelen synlig. Derfor sier Jesus: ”Gå bort og fortell Johannes det dere … ser.” Meningen med dette er ikke at underet er et tvingende bevis som alle må bøye seg for. Jesus kunne og ville ikke tvinge noen til å tro på ham ved å gjøre store mirakler. Det vil alltid være mulig å forklare hendingene på andre måter. Derfor sier Jesus til alle som har vært med på at himmelen blir synlig i et under: ”Salig er den som ikke tar anstøt av meg.”
Den beskjeden Jesus ga Johannesdisiplene gikk ikke bare ut på at de skulle fortelle det de så, men også det de hørte. ”Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.” Himmelen kan ikke bare sees, men den kan høres også. Det riket Jesus forkynner, er ikke først og fremst et se-rike, men et høre-rike.
På den ytterste dag skal høre-riket forvandles til et se-rike. Da skal forløsningen være synlig for alle. Da er det definitivt slutt på all sykdom og nød. Men inntil den dagen må vi leve i et høre-rike. I troen må vi holde fast på det evangelium vi hører blir forkynt. Riktignok er det et og annet å se her og nå også, når blinde ser og halte går, synden bekjempes og gode gjerninger vokser fram.
Derfor er det av aller største betydning at evangeliet forkynnes. Evangelieforkynnelsen er det middel Jesus bruker for å gi forløsning til mennesker i dag. Ja, i evangelieforkynnelsen er Jesus selv til stede med syndstilgivelse, liv og salighet. Det er mange som tar anstøt av ham, m.a.o. blir forarget over ham, fordi han kommer i en så ringe skikkelse.
Spørsmålet for oss blir om vi vil bøye oss for Jesus slik han faktisk kommer til oss. Vil vi gi avkall på våre egne forventninger og ønsker om hvordan Gud skal befri mennesker fra det som plager og binder dem? Vil vi bøye oss for ham som en gang kom i stall og krybbe trang, og som i dag kommer i kommer i et ord, forkynt ved hjelp av mennesker?
I vår kirke annonserer vi ikke helbredelser av sykdom og invaliditet og dødeoppvekkelser, selv om vi tror tegn og under kan skje. Men den siste delen av Jesu henvisning tør vi alltid forhåndsannonsere: ”evangeliet forkynnes for fattige.” Det forkynnes for deg i dag. Ja, ifølge Jesu eget løfte deles det ut konkret i brød og vin som er hans legeme og blod. Et ja til ham er et ja til saligheten. Han sier jo: ”Salig er den som ikke tar anstøt av meg.”
|
||