Til prekener

 3.s i epifania

St. Johannes Døperen 2007

Joh 4,46-54

Jeg tror ikke på helbredelser.  Jeg tror ikke på undere.  Men jeg tror på Ham som kan helbrede og gjøre undere.  Det er spissformulert.  Kanskje litt for spissfindig.  Men smak på det.  Det jeg vil ha sagt er at 1) kristen tro er ikke undertro, 2) kristen tro er ikke nødfallstro, 3) kristen tro er Kristustro.

Kristen tro er ikke undertro

Det første Jesus svarte denne mannen var egentlig en kritikk av hans tro.  ”Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.”

Mannen var nok ikke jøde.  Det er arkeologer som mener at han var eieren av den romerske villaen de har funnet ved utgravninger i Kapernaum.  Han var en hedning som hadde hørt rykter om Jesus.  Jesus skulle visstnok ha forvandlet vann til vin.  Det er noe merkelig.  Noe uforklarlig.

Dere hadde sikkert hatt noe å fortelle hvis vi hadde satt av en stund til merkelige og uforklarlige historier nå.  Noen har hatt en drøm som gikk i oppfyllelse.  Klokker som stanset samtidig som eieren døde.  Noen har hatt et syn.  Sett et sterkt lys.  Hørt stemmer som sa dem hva de skulle gjøre.  Noen har på en mirakuløs måte blitt friske, unngått trafikkulykker, blitt berget på sjøen.  Ulykkeshistorier, lykkehistorier, helbredelseshistorier.

For ikke å snakke om nær døden opplevelser.  Folk som har vært døde i et eller flere minutter forteller om en forunderlig bevissthetstilstand.  og så har vi alle dem har sett UFO.

Jeg har som regel ikke noe imot slike historier.  Jeg kan godt tro at mye av det er sant.  Men jeg kan ikke tro på dem.  Dvs. jeg kan ikke stole på at det bestandig er Gud som veileder meg gjennom uforklarlige ting.  Det kan ikke bli mitt livssyn og min religion.  Jeg kan ikke tro på mirakler, UFOer, spøkelser, syner og varsler slik som jeg tror på Gud og Jesus.

Å ha noe å tro på, det er å ha noe å stole på, noe en kan ha tillit til, noe en kan satse på.  Og Jesus ville ikke at denne offiseren skulle tro fordi han utførte magiske og uforklarlige ting.  Det ville være overtro.  Jesus vil at vi skal tro på ham, stole på ham, fordi vi kjenner ham og vet hvem han er.  Han vil ikke lage sensasjoner for å lokke eller skremme folk til seg.  Han vil at vi skal merke hans kjærlighet til oss.

Kristendommen får ikke forfalle til å bli forsikring mot fattigdom, sykdom og død.  Vår tro må ikke gjøres avhengig av å støtte seg til undere.  Da vil den før eller senere falle sammen.  Hva slags gudsforhold er det - som ikke hviler i tilliten til Guds person, men er avhengig av at han agerer på en viss måte?  Opptattheten av mirakler kan føre oppmerksomheten bort fra Jesus

Men på den annen side kan det at mennesker beveger seg ut på det religiøse markedet med nokså dunkle forestillinger og motiver, føre dem på sporet av Jesus.  Jeg tror at vi kan være veivisere for dem, både ved vår tilbedelse her i messen, og ved et kristent liv hverdagen.

Kristen tro er ikke nødfallstro

Kristus vil heller ikke ha bare vår nødfallstro.  Det er jo ikke bare når barna er syke, vi skal gå til Jesus, slik som den offiseren.  Det er mange som ikke vil skyve Gud helt ut av livet sitt.  De vil gjerne ha Gud med – men helst bare som en slags reservesjåfør.  Selv vil de beholde rattet og bestemme både farten og retningen i livet.  Gud skal ikke unødig blandes inn i deres vanlige interesser: skole, arbeid, fritid, hobby, fornøyelser, sport, kjærlighet osv.  Men kommer noe på, en ulykke, sykdom, en uventet vanskelighet, da trekkes Gud inn: ”Kjære Gud, hjelp meg.  Du ser jeg klarer ikke dette selv.”  Så gir de Gud rattet – for en stund.  Til faren er over.  ”Takk for hjelpen, nå klarer jeg meg selv.”

Likevel forakter ikke Jesus den kongelige embetsmannens bønn.  Han lar seg bevege av den inderlige bønnen for det syke barnet.  Nettopp bønnen for et barn som var utsatt for sykdom eller annen fare, har ofte vært porten inn i bønnens verden for en far eller mor.  Selv om kristendommen ikke skal være forsikring mot fattigdom, sykdom eller død, så skal den heller ikke være så åndelig at den ikke har noe med menneskers håndgripelige problemer å gjøre. 

Jesus viser ikke mannen bort, selv om han ikke kan si seg tilfreds med hans tro.  Jesus hjelper, men han er ikke noen alminnelig lege som tar sikte på å gjøre pasienten uavhengig av ham selv.

Kristen tro er ikke nødfallstro.  Men når mennesker kommer til oss med sin nødfallstro og vil ha vår forbønn, så skal vi ta det på alvor.  Menneskers nød skal vi ta med både i menighetens forbønn og i vår private bønn.  Søker de Kristi hjelp, så kan han gi dem både bønnesvar og tro.

Kristen tro er Kristustro

Den er et personlig forhold til Kristus.  Det er en full tillit til ham fordi Faderen har sendt ham (5,36).  Jesus er ikke noe middel til å oppnå helbredelse.  Men helbredelsen ble et middel til personlig tro på Jesus.

”Og han kom til tro,” står det i nest siste vers. Men trodde han ikke tidligere?  Jo, på sett og vis.  Men Jesus var ikke fornøyd med det.  Jesus er ikke fornøyd med at vi kan fortelle om merkelige hendelser, ja, sannskyldige bibelske undere, som har reddet både oss selv og våre barn fra dødsfare.  Det Jesus vil føre oss fram til, er den frelsende tro som alltid innebærer at vi kommer til Ham med våre synder, tar imot hans tilgivelse og får kraft til et nytt liv.  Og denne Kristustro er så viktig og så egenartet at alt det foregående, undertro og nødsfallstro, nesten ikke teller lenger når det til slutt fortelles at ”han kom til tro sammen med hele sin familie.”

Kristen tro er Kristustro.  For til slutt å konkretisere det enda mer inn i våre liv, vil jeg ta hjelp av Grundtvig.  I en preken over dette evangelium i 1866 uttalte Grundtvig at det var en setning i denne teksten han ønsket satt på sin gravstein: ”Manden troede det Ord, som Jesus sagde til ham.”  Det skjedde ikke, men de kom til å stå på minnesteinen ved hans barndoms kirke i Udby.

 Det er dette vi må gripe om, vi også.  Vi har hans ord.  Det må vi holde oss til.  Skulle Gud gi meg mirakler og syner og tegn og under, så skulle jeg ta imot med takk og glede.  Det hender jeg lengter etter det.  Og fortsatt vil det antagelig være slik at mitt bønneliv intensiveres når jeg eller min familie er i vanskeligheter.  Men jeg vil ikke bygge på, jeg vil ikke holde meg til, jeg vil ikke legge den avgjørende vekt på hva som skjer eller ikke skjer i slike tilfeller. 

Jeg vil i stedet satse alt på ordets klippegrunn.  Selv om det ikke skulle være noe annet å se.  Slik gikk også offiseren i dagens tekst på Jesu ord, uten andre bevis og bekreftelser enn at Jesus hadde sagt det.

Jeg har ordet i Den Hellige Skrift, og jeg har det direkte applisert på meg i kirkens sakramenter.  ”Med det innvies Jesu dåp, velsignes Jesu beger.  Av dåpen veller livets håp, og kalken vederkveger.” (NoS 535) I kraft av Jesu ord tilsier min skriftefar meg syndenes forlatelse.  Ved Kristi ord får jeg veiledning til å fullføre vandringen og nå det evige mål.  For til dem som vil lære å holde alt det han har befalt, sier han: ”Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Det er min bønn at Gud må gi meg å leve slik at gravskriften kunne passe: ”Manden troede det Ord, som Jesus sagde til ham,”  - til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet.

Til toppen