|
4.s i advent |
ST. JOHANNES DØPEREN |
18.des.2005 |
|
Joh 3,26-31
Denne glede er nå blitt min, helt og fullt!
Som løsrevet påstand virker den mildest talt overspent, og lite troverdig!
Den fullkomne glede, finnes den? Det fullkomment tilfredse menneske, finnes det? Løftet ut av sin sammenheng med evangeliet i dag – tatt som et utsagn fra et medmenneske som tilfreds kan konstantere at gleden så å si er i boks – høres det lite troverdig ut. Lengselen etter den fullkomne gleden og fullkommen tilfredsstillelse finnes riktignok – til gagns – den er så å si almen – felles for alle mennesker – om den enn kommer til uttrykk på så mange forskjellige og til dels nokså motstridende måter. Den er visst drivkraften i det meste vi gjør og tar del i, enten det nå er i konsumsamfunnets dans rundt gullkalven eller i mer åndelige sysler og prosjekter i den mer private sfæren.
Denne glede er nå blitt min, helt og fullt! Utsagnet knuses mot virkeligheten. Så mange håp ligger døde. Så mange gledesutbrudd er kvalt, om ikke akkurat i utgangspunktet, så i hvert fall etter hvert. Gledesstunder, ja vel, men gleden som varer? Finnes den? Jeg hadde nær sagt: Jeg tror det ikke før jeg får se det! Eller kanskje er det som Bjørnson sier i Taylers sang i Maria Stuart av Scotland: ”Hver gledesstund du fikk på jord betales må med sorg. Om flere følges ad, så tro de gives kun på borg!”
Denne glede er nå blitt min, helt og fullt! Som erfart virkelighet virker utsagnet i døperen Johannes sin munn rett nok underlig, men allikevel troverdig! Det er noe i selve situasjonen som gjør at vi fatter interesse for denne profetskikkelsen på overgangen mellom gammelt og nytt. Noe som gjør hans vitnesbyrd troverdig. Fordi situasjonen er så paradoksal. Livet hans er ytre sett i krise. Mange ting tas fra ham. For det første suksessen som vellykket og ettertraktet vekkelsesforkynner. Han måtte ha vært en av sin tids mest omtalte personer. Botferdige sjeler samlet seg om ham i tusenvis. Hans forkynnelse var nok ramsalt, men den skapte håp. Men nå kom disiplene hans med dårlige nyheter: ”Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham…” Og samtidig må han selv erkjenne at han ikke lenger er hovedperson i sitt eget livsverk. Hans liv fra nå av består i å trekke seg tilbake for en annen. Hans forkynnelse peker en annen vei. Bort fra ham selv. ”Jeg er ikke Messias”. ”Se, der Guds Lam som bærer verdens synd”. Senere hører vi at han kastes i fengsel for sannhetens skyld og går inn i tvilens dype ensomhet. Bokstavlig går ordet ”han skal vokse, jeg skal avta” i oppfyllelse når han på kongens ordre blir et hode kortere.
Det er han – døperen Johannes – som sier det: Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt! Og vi fristes til å tro det han sier, simpelthen fordi det lyder utrolig. ”Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen”, sier han. Og vi forstår at han bærer på en hemmelighet – helt fra den gangen han som foster i mors liv jubler i møte med Marias hilsen. Hans kall var å hilse himmelkongen velkommen til jorden. Så peke ham ut for menneskene som verdens frelser. For deretter å føre bruden fram for brudgommen – slik at de får hverandre, de som hører sammen. Bruden og brudgommen. Og i det øyeblikket – når han ser dette skje, trekker han seg tilbake og sier: Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt!
Det er himmelrikets glede som griper tak i Johannes og gleden over å få høre til i den store sammenhengen. Gleden – ikke som eget livsprosjekt – ikke oppdelt i de mange gleder som kan søkes underveis – men gleden som himmelsk nærvær – som realpresens – samlet i Ham som er kommet til jorden med himmelrikets fred og glede, Jesus Kristus.
Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt! Som løsrevet påstand virker den altså mildest talt overspent, og lite troverdig! Som erfart virkelighet virker utsagnet i døperen Johannes sin munn rett nok underlig, men allikevel troverdig.
Som personlig vitnesbyrd virker utsagnet utfordrende og tiltrekkende og innbyr den enkelte av oss til å favne denne gleden i tro. Juletid er sesong for glede. Det er så mange stemninger å falle for – så mange strenger å slå an. Og så mange skuffelser i vente. Men julegleden som ble forkynt over Betlehemsmarkene og som skulle være for hele folket, er av et annet slag. Det forteller Johannes oss.
Det handler ikke om å bygge opp til de store forventninger. Det dreier seg ikke om å finne lykken i de nære ting. Og det går ikke på det å holde virkeligheten ute en stakket stund for å nyte julens fred og glede. Julegleden er en virkelighet like virkelig som virkeligheten selv. Den er der like for hånden. Vi kan få flytte inn i den med alt vårt. Med likt og ulikt. Med gleder og sorger. Med savn og bekymringer. Og jeg hadde nær sagt også med alle våre brister og synder. Det vil si, med synder som er bekjent og tilgitt for Jesu Kristi skyld – å få oppleve det er en glede i seg selv som gir medsmak på alt annet Himmelriket har å gi. Og flytter vi inn i den med alt vårt uten å fuske, opplever vi at denne gleden etter hvert flytter inn i hjertet vårt og blir der for alltid. Gleden over å være et Guds barn for Jesu skyld. Den er der riktignok ikke alltid alene. ”Sørgende, men alltid glade”, sier apostelen og minner oss om at vi fortsatt lever i verden. Den er der heller ikke uten kamp, ”for den som vil berge sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld skal berge det”, sier Herren selv. Og Johannes fikk kjenne det på kroppen hva disse ordene betyr. Og allikevel vitner han og sier: Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt! Det er et troverdig vitnesbyrd fra ham til oss!
Kjære medkristne! Må det være også vårt vitnesbyrd – beseglet med vårt eget liv! For når brudgommens venn kan vitne slik, han som trekker seg tilbake i glede over brudgommens lykke, hvor mye mer skal ikke vi som får være hans brud og får følge ham like inn i brudekammeret si det samme! Salige – det vil si fullkomment lykkelige – er de som er kalt til Lammets bryllup!
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, For deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, At du er født her inne i hjertets dype grunn!
|
||