St. Justin misjon, Trondheim

Bjørn Nicolaisen

«Men også Johannes døpte, i Ænon, nær ved Salim, fordi det var meget vann der, og folk kom dit og lot seg døpe; for Johannes var enda ikke kastet i fengsel. Det blev nu en trette mellem Johannes' disipler og en jøde om renselsen, og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi! Han som var hos dig på hin side Jordan, han som du har gitt vidnesbyrd, se, han døper, og alle kommer til ham! Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noget uten at det er gitt ham fra himmelen. I er selv mine vidner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta.»

Det første vi i denne teksten må merke oss, er at Johannes døpte i Ænon fordi det var meget vann der. Denne vektleggelsen av vannet peker på forskjellen mellom Johannes' dåp og kristen dåp. Johannes' dåp var en pre-messiansk renselsesrite. Slik dåp var ikke uvanlig i jødedommen. Bl a kunne proselytter bli døpt. Det er innenfor denne rammen vi må forstå Johannesdåpen. Den kristne dåp, derimot, er en dåp med Ånd og vann, som gjør oss til Guds barn, født på ny ved Den Hellige Ånd.

Men fra dagens evangelium forstår vi altså at Jesu disipler bedrev en lignende type dåp som Johannes.

Vi må se denne Jesu disiplers dåp som en fortsettelse av Johannes' tjeneste. Jesus døpte ikke selv, som det tydelig fremgår av kapitel 4 der det står – dog var det ikke Jesus selv som døpte, men hans disipler - men han har tydeligvis godkjent den virksomhet som hans disipler nu var i.

Johannes-disiplene blir dypt bekymret over at alle nu farer til Jesu disipler for å bli døpt. De har sett at en ”konkurrent”, en Jesus fra Nasaret, står sammen med noen disipler på den andre siden av Jordan og kaller folk til dåp. Og denne nasareeren har fått draget på publikum. Nu strømmer de til ham i strie strømmer – og det tynnes ut blant de besøkende til Døperen. Det de i realiteten da gjør, er å gå til Johannes og si at han må gjøre noe for å hindre dette; han må få seg et nytt «image»for å kapre tilbake publikum. I våre dager ville de kanskje foreslått å innleie en PR-konsulent for «re-branding» av Johannes.

Men Johannes' svar om brudgommen og brudgommens venn viser at han har dyp innsikt i Jesu natur og hans forestående frelsesverk. Igjen bekrefter han at han ikke er Messias; med glede trer han tilbake til fordel for Kristus. Hans jobb er nu gjort- han har ryddet vei for Messias.

Bortsett fra denne rent frelseshistoriske betydning Johannes har, er han her også et forbilde for oss i kristen ydmykhet; i å selv tre tilbake for å la Frelseren komme i sentrum.

Johannes avslutter sitt svar med «Han skal vokse, jeg skal avta».

Dette har også en overført betydning som har direkte relevans for våre liv som kristne i dag. Vi selv skal hver og en av oss avta, og la Ham, Kristus, vokse i våre liv. Det er nettopp dette som er vekst i kristenlivet; at vårt eget; våre egne ønsker og behov, viker tilbake for Jesus. Lar vi Ham få plass i våre hjerter, så vokser vi i helliggjørelse. Det er dette livet med Kristus apostelen snakker om når han oppfordrer oss til i dagens epistel: «omgjord eders sinns lender». I Romerriket, som Jødeland på denne tiden var en del av, gikk de ypperste og fremste i samfunnet i toga, et svært langt kledestykke av den reneste, fineste ull som var foldet på en forseggjort og komplisert måte. Den tillot ikke noe fysisk arbeide, ja bare å få den på krevde en tjeners hjelp. Derimot gikk tjenerne selv kun i lendeklær. Og når de virkelig skulle ta i et tak, så bandt de dette kledet godt opp, de omgjordet sine lender, slik at kledet ikke skulle være i veien for arbeidet. Peter oppfordrer oss her til å ikle oss en tjeners skikkelse, og stille oss til disposisjon for Kristus.

Videre oppfordrer Peter oss til følgende: «sett eders håb fullt og fast til den nåde som blir eder til del i Jesu Kristi åpenbarelse»

Og dette er det som dypest sett ligger i det å la oss selv avta og la Ham vokse: Intet i oss selv eller det vi kan gjøre kan hjelpe oss til himmelen og det evige liv. Det er Jesu åpenbarelse som er grunnlaget for vårt håp om frelse. Det er ved å akte oss selv og våre egne fortjenester for intet og sette alt vårt håp til Ham som begynte sitt liv i en krybbe, og som endte det på korset som et sonoffer for all vår synd, at vi blir frelst. Dette ser Johannes. Han bruker bildet fra bryllupsfesten når han skal beskrive med ord det ufattelige under at Gud tar bolig i blant oss. Så la oss med Johannes rydde plass for Kristus, så Han kan bli født i våre hjerter. La oss gå julen i møte med forventning til budskapet om en stor glede som skal vederfares alt folket, så også vi kan si med Johannes: ”Denne glede er nu blitt min, helt og fullt.”