|
GRANSTEVNET 9. JANUAR 2005 |
ROM 5,1-11 |
|
|
ROMERBREVET 5,1-11
”Vi vet at …” eller ”Dere vet at …” er uttrykk Paulus veldig ofte bruker når han refererer til det som er allment akseptert og autorisert kristen tro, det vi som trosbekjennelsens ord kaller katolsk. Han brukte det i dagens tekst også, i brevet til romerne. Og hadde Paulus i dag stått overfor Granstevnets deltagere, tror jeg han ville kunne sagt: ”Dere vet at … ” For dere vet mye om hovedordene i dette avsnittet: Tro, nåde, fred med Gud, rettferdiggjort ved troen, håp, Hellig Ånd, kjærlighet, Kristi blod, forsoningen.
Jeg vil slå ned på det verset i teksten der ordene ”vi vet” uttrykkelig forekommer, vers 3: ”Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet.”
Vet vi det? - Kanskje mindre enn tidligere generasjoner kristne. Alt det narsissistiske i den moderne kultur tærer kanskje også på vår kristne kunnskap om trengslenes velsignelse.
For å være ”sørgende, men alltid glade” (2 Kor 6,10) må vi vite noe mer enn det som er synlig og det vi føler. Det er ingen trøst i selve trengselen, og de kristne er ikke gjort av stein, så de ikke skulle kunne kjenne hvordan trengsel smerter. Med bakgrunn i den trengsel som rammet ham i Asia, sier jo Paulus selv at "den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde" (2Kor 1,8). Et annet sted (1Kor 2,3) framgår det at han har opplevd "svakhet, stor frykt og beven". Og hvor sterkt vitner ikke spesielt Davids salmer om hvordan de hellige led under trengslene? Skulle vi dømme etter hva vi synes eller føler under trengslene, da kunne vi ikke rose oss av trengslene, men ville nok alltid bli sittende nedslått i fortvilelse. Derfor behøver vi å vite noe - om hvorfor vi har trengsler, og hva de virker i oss.
La oss nå tenke litt over hva Herren Gud sier om trengsler. Først sier Herren Kristus uttrykkelig at ikke noe som helst kan hende oss, ikke en gang at det faller et hår av hodet vårt, uten at vår Far vil det. Hver lidelse, hver motgang, stor eller liten, er altså sendt oss av den omsorgsfulle og viselige Far.
Det står i Salomos ordspråk (3,12) at ”Herren tukter den han elsker”. Hebreerbrevet gjentar det, og sier endog at ”hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn.” (Hebr 12, 8)
Det er en kilde med trøst skjult i alle trengsler, bare vi kunne holde fast i disse to sannhetene: først at det vi møter, både godt og ondt, stort eller lite, er sendt oss av Faderen. For det andre: at alt det som tukter, knuser, skremmer og bekymrer oss, - oss som lever i troen på Kristus -, det vitner om Guds faderlige omsorg for oss. Det er et tegn på vårt barneforhold, og vitner om at det er en oppdragelse som foregår, med himmelen som mål. Hvis du derimot ennå er et uomvendt menneske, da er det bare "din egen ondskap som tukter deg" (Jer 2,19). Og da er du bare på veg til noe ennå verre, - hvis det ikke skjer en omvendelse! Men hvis du har søkt omvendelsens nåde, og rettferdighet av tro, da skal du vite at all din trengsel er faderlig omsorg.
Peter skriver at det å lide "som en ugjerningsmann", eller "straffes når en har syndet", det er ikke noe å rose seg av (1Pet 2,20; 4,15-16). Men samtidig er det klart at for Guds barn er det nåde også i disse lidelsene. Skriften vitner om at nettopp de som har fått nåde for sine synder, de kan likevel tuktes på grunn av disse syndene. Men Skriften sier det så trøstefullt om hvordan Guds miskunnhet alltid står fast i Sønnen: "Dersom hans (Sønnens) barn forlater min lov og ikke vandrer etter mine bud, dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, da vil jeg hjemsøke deres synd med riset og deres misgjerning med slag. Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham (Sønnen), og min trofasthet skal ikke svikte" (Sal 89,31-34).
Paulus forteller også oss hvorfor dette skjer: "Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11,32). Og selv om vi skulle oppleve at Gud i sin tukt tar fatt i helt konkrete synder hos oss, så er heller ikke det annet enn faderlig nidkjærhet for å døde synden. Bak dette står ikke vrede, men bare nåde og omsorg, slik det sies så mektig i 2 Makk 6,13-16: "Det er jo egentlig et tegn på stor nåde at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks. Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe dem til de har fylt sine synders mål. Men med oss ville han det skulle være annerledes. Han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss, og selv om han tukter oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk".
Når vår himmelske Far på denne måten av kjærlighet slår oss på grunn av vår synd, før "våre synder hadde nådd den ytterste grense", da må vi jo kunne rose oss også av de trengslene som er tukt for syndene våre. Dvs. at midt i tukten trøstes vi med tanken på Guds nådefulle og kjærlige omsorg i dette. For det betyr jo at han stanser oss opp, for at vi ikke skal fortapes gjennom mer og mer synd. Hans faderlige øye følger oss fortsatt, og vitner om at hans mål er å frelse oss. Dette er noe vi bør vite om meningen og betydningen av de trengslene Gud sender oss.
Men videre har trengslene også gode virkninger for vårt åndelige liv. Paulus sier: ”For vi vet at trengslene virker tålmodighet.” Ordet "tålmodighet" må ikke bare oppfattes som en stille underkastelse i trengselen. Grunntekstens ord HYPOMONÆ betyr først og fremst standhaftighet, utholdenhet, modenhet og fasthet i kristenlivet, og utholdenhet inntil enden. Derfor er også verbet som svarer til dette ordet (HYPOMEINAS) oversatt i Bibelen vår med "holde ut til enden" (Matt 10,22; 24,13). Det er altså dette trengslene virker hos sanne kristne. Verdens mennesker mister fatningen, knurrer og forbanner Gud, når trengslene møter dem. Og "de som tar imot ordet med glede når de hører det, men ikke har noen rot, de tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra" (Luk 8,13). Mens altså de som virkelig har sin rot plantet i Kristus, bare blir fastere, alvorligere og går dypere i sitt gudsforhold, gjennom trengslene. De bærer frukt ”i tålmodighet” (HYPOMONÆ) (Luk 8,15)
For at vi alltid skal kunne følge Guds vei, kreves det erfaring i tålmodighet. I Heb 12,1 heter det å "løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss". Herren Kristus sier også dette om utholdenhet/tålmodighet: "Hold ut (ordrett: Ha tålmodighet), så skal dere vinne deres sjeler". (Luk 21,19) Slike ord understreker jo at det behøves en særskilt tålmodighet, for at vi til enhver tid skal kunne holde ut i et godt og rett kristent liv. Og ”vi vet at trengslene gir utholdenhet.” Vårt åndelige liv vokser, ved at trengslene driver oss til Gud og til nådemidlene.
En del av trengslenes gode virkninger, er hva de betyr for bønnelivet. Jeg bare minner dere om det, uten å si så mye mer. Nød og bekymringer har formet alvorlige bønnemennesker, og gitt dem smak på Davids salmer.
Blant trengslene hører også fristelsene, som for noen kristne kan være de tyngste prøvelser. Men hvis forholdet er at dine fristelser til synd er blitt en trengsel, en lidelse for deg, en prøve for troen, - så må også dette tjene til en styrking av din gudsfrykt og tålmodighet. Luther skriver til en venn: "Hvis det ikke fantes noen fristelser som satte den kristne tro på prøve, så kunne vi vel ane hva slags selvsikre, dovne og vellystige kristne vi skulle få se. … Fristelsene er de kristnes myrra, aloë og motgift mot alle byller, sår og synd … Dette kan bli til nytte, hva skikkelse det enn måtte ha, og hvor tungt det enn måtte være". Selv fristelsene, som noen opplever som de mest knusende trengslene, må "ved Den Hellige Ånd som er oss gitt" (Rom 5,5), tjene til vårt beste, dvs. til å virke tålmodighet og utholdenhet, - til og med de trengslene som er virket av vår syndige natur, er gjennom hele vårt liv med på å skape tålmodighet og utholdenhet i vår kristendom.
”Vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp.” Vi må be om Åndens hjelp til å holde fast på denne håpefulle viten: at Gud er opptatt med å forme oss, at alt det vi opplever er bare forspill til et bedre liv. Og når Herren Gud er så opptatt med å arbeide med oss hele tiden her i livet, så vil han selvsagt ikke forlate oss når arbeidet er fullendt, når han henter oss hjem til seg. håpet om den herlighet Gud skal gi oss i himmelen. Håpet styrkes gjennom trengslene, eller de bevis vi dermed får på troens ekthet.
Jak 1, 2 – 3: Mine brødre, se det bare som en glede når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen prøves, fører det til utholdenhet. Rom 5, 4 – 5: utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss. (Av Tom Hængsle, som står i stor gjeld til Carl Olof Rosenius’ kommentarer til romerbrevet)
|
||