| JULEDAGSPREKEN |
Fader Tom Hængsle |
|
|
Joh 1,1-14
Vi skal lese om historiens største under. Det er så stort at Gud måtte forberede menneskene på det i hundrevis av år, ja, tusenvis. For at vi skulle kunne gripe dette mysterium måtte det en lang forberedelse til. En lang vandring for menneskeheten, og for det utvalgte folk.
La oss ta fjellvandringen som bilde. Det begynner kanskje med at du har hørt om et naturskjønt område, med en fjelltopp som det naturlige mål. Du forbereder deg med å trene på lengre spaserturer. Du tenker ut en rute. Du skaffer utstyr og proviant. Du går, blir sliten, hviler. Blir sulten, spiser. Vandringen er kanskje så lang at du må overnatte. Du går sammen med andre og har fellesskap med dem. Dere må takle flere værtyper. Dere følger veivisere og kart. Så ser dere toppen i det fjerne. Men det viser seg at det er mye opp og ned før dere endelig er framme. Kanskje du har opplevd å stå svett og sliten, men uendelig tilfreds og rik på erfaring og opplevelse på en fjelltopp. Det kan overhodet ikke sammenlignes med å bli fløyet dit opp av et helikopter. Den som går den lange og tunge veien får en helt annen opplevelse av naturen og seg selv og av fellesskapet i sitt følge.
Fjellvandringen er et vagt bilde på Guds forberedelse til historiens klimaks. Ofringer, ritualer, symboler; motgang og medgang; profetene som avløste hverandre generasjon etter generasjon. Til slutt var det klart. Tidens fylde. Hebr 1, 1 - 2 ”Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.”
Kirken ihukommer Guds veldige gjerninger fra Adam til himmelfart og pinse, Kristi forbønn for oss og hans gjenkomst i herlighet. Kirkens salmer og bønner er en veldig skatt. Tenk at vi får målbære patriarkenes lengsel, fedrenes forventninger, det utvalgte folks higen og trang. Det er også kirkens viktigste oppgave: å holde lovsangen ved like. Å prise Gud for hans frelsesgjerninger. Og det topper seg naturligvis i nattverdfeiringen der vi forenes med det kjød og blod som lå i Betlehem og nå er ved Faderens høyre. Og slik forenes vi med den himmelske hærskare, englene og de som gikk foran og er døde i troen på Kristus. Med dem vil også vi forene våre røster.
En frelser er oss født i dag, i mennesker Guds velbehag, Gud være pris og ære! Nå er han født i Davids stad; den sønn som englene tilbad, velsignet evig være! Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde, mett ditt øye nå med lyset fra det høye! (NoS 47)
Joh 1, 1 - 14 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. 6 En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. 7 Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. 12 Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Jeg vil gi mine betraktninger overskriften ET SALIG BYTTE
La oss transportere oss selv til stallen i Betlehem. La oss betrakte barnet på strå. Hva er han for verdslige øyne? Bare en nyfødt baby som en kvinne fra Nasaret har født. Bare et menneske som oss. Foreldrene har registrert ham i manntallet. Slektstavla er kjent. Matt 13, 55 ”Er han ikke tømmermannens sønn? Og heter ikke hans mor Maria, og hans brødre Jakob og Josef og Simon og Judas?”
Men troen ser mer. Åpenbaringen gir oss mer. Han er Guds Sønn, Ordet, den annen person i Guddommen. Joh 1, 1: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” Joh 5, 26 ”For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg,”
Julenatten avslører for første gang på jorden det som himmelen har hørt i evighet: Sal 2, 7 "Du er min sønn, jeg har født deg i dag.” Jesus sa senere i sin yppersteprestelige bønn Joh 17, 24 ”Far, .. du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.” Vi bekjenner i trosbekjennelsen: ”Av samme vesen som Faderen.” ”Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud.” Men Maria har gitt ham kjøtt og blod. Menneskets skaper blir menneske. Han som gir alt levende føde, trenger mors melk for å leve.
La oss betrakte barnet der det ligger i krybben. Han lukker øynene. Han sover. Han viser ikke utad hva han er. I det ytre er han som alle andre barn. Og allikevel er han Gud, det evige Ord, dommeren over levende og døde, den evige som ikke vet av forandring og skiftende skygge, den nyfødte som er ”født av Faderen før alle tider.” (Nicenum)
Hans menneskelige natur er fullstendig. Ikke noe menneskelig mangler. Han har en sjel som oss. Han har egenskaper: intelligens, vilje, fantasi, følelse. I ett og alt sine brødre lik (Heb 2,17). Dog uten synd (Heb 4,15) Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus. (Athanasianum 32)
Han tar på seg vår menneskelige natur. Det var det første. Og så kommer det som gjør overskriften ET SALIG BYTTE litt mer forståelig for dere. Han tar på seg vår menneskelige natur
Den menneskevordne Gud gir oss en ufattelig gave: delaktighet, virkelig og intim, i hans guddommelige natur (2 Pet 1,4). Han restaurerer det samfunn med Gud som gikk tapt ved Adams fall. Kol 2, 9: ”I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede.” Det er ikke noe han vil ha for seg selv. Han vil dele det med oss. Gi oss del i sitt guddommelige liv. Gal 4, 5: ”Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.” Rom 8, 29 ”Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den førstefødte blant mange søsken.” Hans menneskelige fødsel blir middel til vår fødsel til det evige liv. Derfor ber vi i offertoriet: ”La oss ved vannets og vinens mysterium får del i hans guddom som har villet dele vår menneskenatur.”
Så er det to liv i oss også. Et naturlig, det vi har etter vår fødsel i kjødet. Det er syndig, både av arvesynden og av våre gjerningssynder. Om det sier Paulus: Ef 2, 3 ” Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.” Men vi eier et annet liv også, i Kristus, det vi fikk i dåpen: Tit 3, 5 ”Og han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd.”
Av disse to liv er det det siste som skulle dominere. Men det råder en kamp mellom gammelt og nytt. Rom 7, 25 ”Så tjener jeg altså Guds lov med mitt sinn, men syndens lov slik jeg er av naturen.” Jeg må si jeg lengter og ber om at betraktningen av Jesu fødsel og mottagelsen av hans legeme og blod skal bringe meg enda mer befrielse fra alt det som tærer på det guddommelige livet i meg. Befri meg fra vantro, bundethet til det jordiske, bekymring for forgjengelige ting, synden som henger så fast (Heb 12,1). Tit 2, 12 - 14 ”Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten. For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.”
Dette ber vi om i nattverdbønnen: ”La oss kjenne kraften av Kristi oppstandelse, så vi som tar imot hans legeme og blod, kan leve til pris og ære for din herlighet og få del i den arven som de hellige får i lyset.”
For det tredje vil jeg si at denne salige utvekslingen av guddommelig og menneskelig natur
Tit 2, 11 ”For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker.” Tit 3, 4 ”Men vår Gud og frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart.”
Dere hørte evangelisten Johannes i dagens evangelium: Joh 1, 14 ”Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” Og i den samme apostelens brev leser vi hvor fascinert han var av dette: 1 Joh 1, 1 - 3 ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus.”
Vi skal ikke bruke fantasien. Vi trenger ikke å filosofere oss fram til det guddommelige. Vi er ikke avhengige av vitenskapen. For mennesket Jesus fra Nasaret ”Han er en utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” (Hebr 1, 3)
Hvorfor ble han synlig? For å undervise oss. For å lære oss hva som er Guds vilje. Gud Faders egen røst lød fra himmelen: Matt 17, 5 "Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!" Han ble synlig også for å gi oss et eksempel å følge.
Men jeg må raskt videre til mitt viktige fjerde punkt: Han ble menneske
Synden som ødelegger vårt gudsforhold, forlanger en godtgjøring. Uten en soning kan ikke det guddommelige livet restaureres i oss. Fordi vi er skapninger, kan vi ikke gjøre godt igjen majestetsforbrytelsen mot Gud. På den annen side, Gud kan verken lide eller sone. Og Gud kan ikke kommunisere sitt liv til oss hvis ikke synden først utslettes. Hvordan skal problemet løses? Inkarnasjonen er svaret. Kjødpåtagelsen, at Gud ble menneske.
Hvilket salig bytte! Gud tar på seg vår natur for å lide, sone, benåde. I kjødet vender mennesket seg bort fra Gud. Ved å bli kjød frelser Gud mennesket. Det kjød som Ordet tar på seg, blir redskap til frelse for alt kjød.
Det ble ikke fullbrakt før på Golgata. Men før han ble lagt i krybben i Betlehem, hadde Guds Sønn akseptert lidelsen for vår skyld. Hebr 10, 5 taler om hva Sønnen sier til sin Fader før han ble menneske: ”Derfor sier Kristus ved sitt komme til verden: Slaktoffer og gave ville du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til meg.”
Synden som gjør at vi taper det evige liv, det er ikke minst hovmodet. Adam og Eva ville være Gud lik. Men Sønnen, som virkelig var Gud lik, han gav avkall på det for å frelse oss. (Fil 2,6-7).
Synden er også ulydighet. Jesus var lydig. (Heb 5,8)
Vår synd er videre, som det står i 1 Joh 2, 16 ” sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom - det er ikke av Faderen, men av verden.” Men Jesus: ”For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom.” (2 Kor 8, 9) Det er det salige bytte.
Det femte og siste punktet i dag er:
”Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn.” (Joh 1,12) Det var mange som ikke trodde. Mange jøder og mange hedninger avviste Kristus: ”Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.”
Vi skulle kanskje ønske vi hadde vært i Betlehem og kunne mottatt ham der. Men nå er han jo her og gir seg selv til oss i nattverden. På alterbordet er det legeme og blod som en gang ble svøpt i en krybbe i Betlehem og spikret på et kors på Golgata. Det er den samme mektige Gud, den samme Frelser full av barmhjertighet.
Hvis vi vil, fortsetter det forunderlige, salige bytte. For det er fortsatt gjennom sin menneskelighet at Kristus gir det guddommelige livet. Ved å ete hans legeme og drikke hans blod forenes vi med hans menneskelighet, og da øser vi av det evige livs brønn. Han sa: Joh 6, 55 ”For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk.”
|
||