4. s. i faste (Midtfaste)

St Johannes Døperen 2003

Av f Asle Ambrosius

Joh 6,1-15

Vi følger tre veier inn i dagens tekst om brødunderet. Vi gjør det for å se det hele fra tre forskjellige perspektiv som til sammen hjelper oss inn til dagens evangelium.

Vi følger folket

Det første innsteg gjør vi sammen med folket. Vi slår følge med den store folkemengden som fulgte etter Jesus ut i ødemarken. Vi prøver å lytte til deres lengsler og forstå deres tanker. Kanskje også deres skuffelser når dagen var over.

Folket hadde sett ham tidligere og opplevd noe av hans forunderlige makt. Jesus hadde vekket slumrende lengsler i dem som gjorde at de måtte oppsøke ham på nytt – se mer til ham – høre mer på ham – oppleve mer av ham. Det var noe ved denne mannen som ikke bare tiltrakk seg ytre oppmerksomhet. Ordene hans gikk til hjertet. Mennesker ble ikke bare friske kroppslig ved hans inngripen, men fornyet innenfra i sjel og sinn.

Derfor leter de ham altså opp på nytt. De oppsøker ham på et øde sted, der han hadde trukket seg tilbake for å være sammen med disiplene sine. Også vi er der. Også vi har kjent denne dragningen. Ordene hans har skapt lengsler også i oss. Ord som vitner om at livet er mer og virkeligheten større. Også vi vil være hos ham og sammen med ham og lære av ham.

Hva er det vi opplever? At han tar livet vårt på alvor. Han fjerner oss ikke fra virkeligheten. Han tar oss ikke ut av verden med de behov vi har, med alle våre begredeligheter og sukk. Han behandler oss som hele mennesker, med behov, ikke bare for sjelen, men også for kroppen. Han ber oss sette oss ned der det er gress. Han sørger for maten. Han tar vare på våre liv når det er truet. Jesus – skaperordet som ble mennesket, skiller ikke mellom ånd og sjel. Han lar oss sitte på Skaperens jord. Han tar brødet – Skaperens gaver – foredlet gjennom menneskers arbeid – og løfter det mot himmelen og velsigner det gjennom sin bønn. Så deler han ut – og vi blir mette. ”Du åpner din hånd, Gud, og metter alt levende med velbehag!”

Menneskene omkring oss er jøder. Kanskje forstår de bedre enn det vi gjør. For gir ikke det som skjer her ute i ørkenen assosiasjoner om noe som har hendt før? En historie som folket har hørt om igjen og om igjen under påskefeiringen, den som nå sto like for døren. Også da hadde folket vært i ørkenen. Også da var livet truet. Heller ikke da fantes det mat. Da hadde Gud selv grepet inn. Han hadde latt mannaen regne fra himmelen. Og hver dag fikk folket gå ut å sanke nok til at livet ble berget. De fikk ikke samle i lader – å sikre fremtiden på den måten var imot betingelsene. Herren selv skulle berge dem. Han alene skulle de stole på. Ham alene var deres Gud. Brødet fra himmelen som daglig mettet magene deres, skulle binde hjertene deres til himmelens Gud.

Nå skjedde det altså igjen! Det samme underet. Bare med den forskjell at nå ble det mye til overs, ja så mye at de kunne fylle hele 12 kurver. Mat i overflod – og så tolv-tallet, minnet ikke det dem om Israels tolv stammer – om helheten og fylden av Guds folk under Guds forsyn?

Det dirret av Messias-forventninger i luften. Her er mer enn mat for sultne mager. Her er han som kan sikre folkets fremtid. Her er han som kan fylle alle de lag av lengsler som århundredene hadde bygget opp.

De ville gjøre ham til konge, står det. Ingen grunn til å anklage dem for det. Jesus forstår han også, men trekker seg allikevel tilbake. Han vil ikke regjere på folkets premisser. Han er ikke kommet for å fylle våre behov. Hans vei er en annen…

Vi forstår – og allikevel har vi misforstått. Slik er det bare.

Vi følger disiplene

Det andre innsteget tar vi sammen med disiplene og prøver å se det som skjer med deres øyne. Jesus har tatt dem med opp i fjellet. Bort fra offentligheten – tatt dem til side for å undervise dem om Guds rikes hemmeligheter. Det ble litt av en anskuelsesundervisning! Selv om det som skjede i hvert fall i første omgang ble opplevd som tilfeldige og forstyrrende elementer. Alle disse påtrengende menneskene som forstyrrer retretten og undervisningen.

Men Jesus har noe å lære oss av aller største viktighet. Guds rike har med mennesker å gjøre. Har fremfor alt med mennesker å gjøre! Menneskene rundt oss kommer ikke inn som forstyrrende elementer. Det er menneskene som står i fokus. Alt Jesus sier og gjør har mennesket som mål. Alt han er og alt han har, er til for dem. For menneskene. Å være kirke i verden gir ikke muligheten til å trekke seg tilbake i en esoterisk klikk med hemmelige ritualer. Ikke så lenge Jesus står for undervisningen. Jesu gjerning skjer i full offentlighet og det bordet han dekker i verden er åpent for alle som vil sette seg ned sammen med ham. Han drar den som vil være hans disippel inn i omsorgen for mennesket.

Jesus kaller på Filip og Andreas. Han kaller på sine disipler – han kaller på sin kirke over hele verden. Han har noe å lære oss. Han vil at vi skal se menneskene. Se lengselen. Se nøden. Se sulten. Se lidelsene. Og se utfordringene – uten å resignere.

Mesteren spør oss: ”Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få nok å spise?” Han spør oss, selv om det står at han selv visste hva han skulle gjøre. (Dette siste er det alltid godt for en disippel å huske: Han vet selv hva han vil gjøre…)

Filip melder bare håpløshet tilbake. Det skal så altfor mye til. Det står ikke i vår makt å gjøre noe med alt dette.

Vi kjenner oss igjen. Vi dynges ned av sanseinntrykk. Vi ser de store behovene. Vi faller ned i apatien.

Vår bror Andreas viser vei. Også han synes det er temmelig håpløst. Det er som om han nesten gjør narr av seg selv i sin barnlige naivitet der han kommer trekkende med en liten gutt med fem byggbrød og to små fisker. Hva er det til så mange? Allikevel bringer han det til Jesus. Og da blir spørsmålet mer en bønn og en overgivelse.

Jesus prøver sin kirke. Han vil ha oss på banen – inn i en tankens og handlingens prosess der vi tar menneskenes behov og nød og lengsler på alvor. Han vil at vi – midt i vår opptatthet av undervisning og forkynnelse, skal se menneskene som finnes rundt omkring oss, se dem med hans blikk og se de mulighetene i stedet for håpløsheten. Han vil at vi skal bringe de resurser som finnes til ham, slik at han får gjøre sitt forvandlingens under.

Jeg har flere ganger stått på det stedet der brødunderet skal ha skjedd. Stedet heter Tabka. I benediktinerkirken som er bygget på stedet finnes en berømt mosaikk i gulvet som fremstiller scenen fra den gang. Vi ser blant annet en kurv med fire brød. Det hender turister spør: Men var det ikke fem brød, hvor er det femte? Da svarer benediktinermunken: Det femte brødet er dere – kirken.

Vi følger Jesus

Til sist slår vi følge med Jesus selv inn i denne situasjonen. Han ser mennesker som trenger ham. Mennesker som ikke alltid forstår sitt eget beste. Mennesker som lengter uten helt å vite hva de lengter etter. Mennesker med hang til sensasjoner og åndelige opplevelser. Som er mer opptatt av gavene enn av giveren. Mennesker som vil bruke ham til sine egne kortsiktige mål.

Disse menneskene er det han ser – og elsker. Jesus ser dypere. Han ser mennesker som er sulte også etter at magene er mette. Som fortsetter å søke også etter at de har sett all verdens undere. Som søker livets kilde og livets hemmelighet – uten å forstå hvor og på hvilken måte.

Samtidig som han ser lengre og dypere gir han alltid mer enn det vi ber om. Han gir oss av seg selv. Han tar brødet, takker og bryter det og deler det ut og sier: Dette er mitt legeme som gis for dere til syndenes forlatelse. Jesus ser ikke bare dypere ned i menneskenes nød. Han ser også lengre og dypere inn i Guds plan med sitt liv. Når han løfter brødet mot himmelen og takker himmelens og jordens skaper, så innvier han sitt eget legeme som skal brytes og deles ut til liv for mennesker. Hans vei er ikke å tilfredsstille verken seg selv eller mennesker som kommer til ham med sine ofte grunne og lite gjennomtenkte ønsker. Hans mat er å gjøre Faderens vilje.

Derfor vil han ikke fanges av oss. Derfor avviser han å bli gjort til konge på våre premisser. Han er Guds Messias – Herrens lidende tjener som er kommet for å gi sitt liv for verden.

Så ser Jesus videre – også lengre enn til nattverdsalen. Han ser frem mot Langfredagens død på korset. Og perspektivet der ute i ørkenen denne dagen – da han mettet de fem tusen – er enda videre og lengre. Bak påskens begivenheter – på bakgrunn av sin død og oppstandelse ser han ikke bare oppreiste enkeltmennesker, men en ny menneskeslekt, ja, en ny og forvandlet verden – det skaperverket som han i brødet løfter mot himmelen og kaller sitt legeme.

Og vi aner noe av hemmeligheten og storheten når vi synger med Svein Ellingsen:

”Hellig stund! I denne handling

mottar vi vårt livs forvandling.

Det som skjer er skjult i tiden,

Men skal åpenbares siden.

Til vårt støv her i det lave,

Kommer han med livets gave,

Ved ditt bord, som alles tjener

Du deg selv med oss forener.”