|
MIKKELSMESSE |
ST. MIKAEL KAPELL |
28.sep 2003 |
|
MikkelsmesseSt Mikael og alle de hellige
Joh 1,47-51
”Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen”. Det er Jesus selv som sier dette om de ting som skal skje med ham og rundt ham og som disiplene skal være vitne til. Han sier det til Natanael som sitter under fikentreet og som ble forbauset over å være kjent før han ble sett: Du skal få se større ting enn dette! Og så forbereder han alle disiplene på at et liv sammen med ham skal åpne øynene deres for en virkelighet full av guddommelig nærvær. ”Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen”. Å tro på Gud og på ham som han har sendt som frelser til verden, innebærer altså troen på englene. Det vil si, troen på at de finnes – at de hører til i Guds skaperverk, slik vi bekjenner det fra søndag til søndag, når vi bekjenner troen på ”himmelens og jordens skaper”, skaperen av alt ”det synlige og det usynlige”. Det finnes altså en usynlig virkelighet som er like virkelig som den vi kan se og ta og føle på. Det er denne virkeligheten profeten Daniel åpner opp for oss når han lar oss få et syn inn i Guds himmel. Vi lukkes inn i hoffsalen der kongens tronstol står. Han som sitter på tronen kalles ”Hærskarenes Gud”. Og rundt ham tusener, ja titusener på titusener av vesener som tjener ham. Men Daniel lar oss få se noe mer. I sin drøm ser han en som ligner en ”menneskesønn” som blir gitt herredømmet over alle folk og stammer. Og så hører vi altså fra dagens evangelium hvordan Johannes knytter denne Menneskesønnen sammen med englene som et tegn på at han tilhører den guddommelige verden. ”Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen”. Og vi forstår at himmelen og jorden knyttes sammen gjennom det som skjer med Jesus. Derfor tror vi ikke bare at englene finnes som en skjult del av Guds skaperverk, men vi tror også at de trer fram synlig og erfarbart i Guds plan med menneskene. Englene ”stiger opp og ned” som det står; de har en dobbel funksjon: for Guds trone vokter de og lovsynger Guds majestet i himmelen; og på jorden bærer de budskap om Guds fred. Englene er i stadig bevegelse mellom det synlige og det usynlige og binder himmelen og jorden sammen. Har du tenkt på hvor sentralt englene omtales i evangeliene? Ved Bebudelsen møter vi erkeengelen Gabriel, som betyr ”Guds kraft”. Guds kraft skal overskygge deg, får den salige jomfru Maria høre da hun ikke forstår hva som skjer. Og over Betlehemsmarkene hørtes englenes lovsang ”Ære være Gud i det høyeste”. Og det var en engel som åpenbarte seg for Josef og staket ut en trygg fluktrute for barnet som var født. Også i Jesu egen forkynnelse hører englene med. Om barna sier han i Matt 18,10: ”Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. Menneskesønnen kom jo for å frelse det som var fortapt.” Og Guds engler gleder seg, sier han, over en synder som omvender seg! Også i overleveringen om Jesu død og oppstandelse hører englene med. Under bønnekampen i Getsemanehagen kom en engel og trøstet ham, og de første budbærerne om oppstandelsen påskemorgen var engler. Nei, det nytter ikke med noe avmytolgiseringsprogram dersom vi ønsker å fastholde bibelens vitnesbyrd om Jesus Kristus. Den som vil tro på ham, må ta ”hele pakka”, om vi kan si det slik. Englene er navnløse og talløse. Tjenende ånder for Guds åsyn. Når noen allikevel er gitt et navn, så er det så å si for vår skyld. For at de skal ha et ansikt og komme oss i møte. Vi kjenner navnet på tre erkeengler. Gabriel har vi alt hørt om, ”Guds kraft” som overskygget Maria og gjorde henne svanger med Gud selv. I en av kirkens gamle hellige bøker – Tobits bok – møter vi Rafael, som betyr ”Legedom fra Gud”. Han er pilegrimenes skytshelgen, en medvandrer på veien som gir styrke og utøver Guds omsorg – slik at vandreren når sitt mål. Og i Johannes Åpenbaring møter vi igjen erkeengelen Mikael, som betyr ”Hvem er som Gud”. Han minner oss om at ingen har makt til å sette seg i Guds sted. Hans hovedoppgave er, som den himmelske hærføreren, å verne Guds hellige majestet. La oss se litt nærmere på det dramaet som utspiller seg i Åp 12. Vi kan ikke gå i detalj. Det ville sprenge grensene for en preken, selv på minnedagen til erkeengelen. Vi nøyer oss med et oversiktskart over det frelseshistoriske drama – fra skapelsen av like til det som skal skje i de siste tider. Vi som rusler her i det små – og som ofte mister oversikt og utsikt– for oss er det godt å få se hva det hele dreier seg om og hvordan det vil gå til slutt. Vi er vitner til 3 scener: 1) Først er det noe som skjer på jorden. Vi hører om en kvinne som føder sitt barn med smerter. Det er en situasjon med almene trekk. Det er visst meningen at vi skal forstå at det som skjer har med alle mennesker å gjøre og har avgjørende konsekvenser for vår skjebne. Barnet trues allerede helt fra fødselen av, som det står: ”Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født.” Vi forstår at kvinnen er Maria og barnet som blir født er Jesus. Også Herodes er med i bildet, han som ville guttebarnet til livs straks han hørte om ham. Scenen har klare allusjoner til skapelsesberetningen og syndefallsfortellingen. Her ble det varslet kamp på liv og død. ”Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Du skal knuse dens hode, men den skal hugge deg i hælen.” Den endelige kampen der fienden beseires skjer på korset. Kvinnen som nevnes både her og i Åpenbaringsboken er samtidig en enkelt person og skildres allikevel overpersonlig. Hun er mer enn seg selv. Hun representerer et folk. Hun er Sions datter. Hun er Maria, kirkens mor. Vi husker sverdet som gamle Simeon forutså skulle gå gjennom hennes sjel. 2) Samtidig med dette skjer det noe i himmelen. Vi er vitner til et sceneskifte. Kampen her nede på jorden avspeiler en kamp i himmelen. Vi møter Satan, en fallen engel – opprøreren, forføreren og anklageren. Men her møter vi også Mikael – forsvareren, våpendrageren, som minner oss om at ingen kan ta Guds plass. Mikael – stabsoffiseren for den himmelske hærskaren, som etter hvert som Satan taper terreng fjerner Satans flagg fra kartet – og setter frelsens banner i stedet. Til slutt blir Djevelen og hans engler overvunnet – og kastes ned på jorden. Og i himmelen lyder seiersropet: ”Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet”. 3) Så er vi igjen tilbake på jorden der djevelen går omkring som en brølende løve for å se hvem han kan oppsluke. Kampen om kirken har startet. Motstanden mot kvinnen og hennes ætt. Forfølgelsene. Flukten. (Historisk: flukten fra Jerusalem til Pella – ut i ørkenen, slik det står). Men vi forstår samtidig at det er en vedvarende kamp, en kamp som alle Guds barn til alle tider av kirkens tid vil merke, det vil si alle dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet.
Det er i dette perspektivet vi i dag feirer festen for St Mikael og alle de hellige. Hva betyr det for oss? Jeg vil kort nevne 3 ting: 1) Vi er en kirke under korset. Verden er ikke et nøytralt område, en demilitarisert sone. Det foregår en kamp om våre sjeler, en kamp på liv og død. Ingen nøytralitet er mulig. Og denne kampen er en åndskamp på alle plan. ”For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter i himmelrommet.” Ham vi har å gjøre med kan bare bekjempes med den sterkeres makt, med korsets blod og martyrium. ”De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om; de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden”. 2) Så fører det over til det andre: Vi skal ikke fortvile. Vi er på det seirende laget. For også i dag foregår det en kamp i himmelen, parallelt med den som skjer på jorden. Ikke en kamp mot oss, men for oss. Kampen for våre sjeler. Vi kjemper ikke i egen makt. Guds englehær kommer oss til hjelp. Gud og hans hær er på fremmarsj. Derfor skal vi ikke fortvile. Heller ikke over oss selv og vår svakhet eller over kirkens svakhet. Vi er under Guds englevern den enkelte av oss. Også de hellige kommer oss til hjelp. Alle våre forbedere hos Gud. Så skal vi, som Mikael, ta frelsens rustning på. Vi skal løfte frelsens beger og bære frelsens banner! Og synge Lammets sang. 3) Og mens vi synger, det er det tredje og siste, bryter den himmelske virkeligheten inn i vår verden som en forvarsel om at den skal bryte igjennom for godt en dag. Menneskesønnen skal komme i himmelens skyer og englene med ham. Da skal også den seirende kirke stå fram. Guds bolig skal komme ned fra himmelen, som en brud (igjen møter vi kvinnen!). Gud selv skal bo hos dem og de skal være hans folk. Han skal tørre bort hver tåre fra deres øyne og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.
Kjære medkristne! Det er i dette veldige perspektivet vi feirer festen for Den hellige Mikael og alle englene. Er de så ikke verdt en fest og vår takk?
|
||