Til prekener

 Pinsedag   2009

1 Mos 11,1-11; Apg 2,1-11; Joh 14,23-29

I boken Monsignor Quijote forteller Graham Greene om en spansk prest som får ærestittelen ”monsignor” fordi han hjalp en biskop som hadde kjørt tom for bensin. Det fører også til at han får ta seg ferie. Han reiser i retning Madrid. Der kan han få kjøpt fiolette sokker og fiolett presteskjorte som han nå har rett til å bære i egenskap av Monsignor.

Han reiser sammen med den lille hjembyens kommunistiske og ateistiske borgermester. Denne tar seg ferie fordi han tapte valget og ble avsatt som borgermester. Under rasten etter første etappe på bilturen spør ateisten presten: ”Det jeg ikke begriper, min venn, er hvordan du kan tro på så mange uforenlige begreper. Treenigheten, for eksempel. Det er verre enn høyere matematikk. Kan du forklare meg Treenigheten?”

Og Monsignor Quijote forsøker. Han peker på tre vinflasker som hans husholderske har sendt med: ”To flasker er like store. Vinen de inneholdt var av samme sort og var født på samme tid. Der har du Faderen og Sønnen, og der i halvflasken, har du Den Hellige Ånd. Samme fødselstidspunkt. De er uadskillelige. Den som tar del i den ene, tar del i alle tre.”

Borgermesteren syntes at dette med Den Hellige Ånd virker overflødig. Men presten fortsetter: ”Vi syntes ikke det var nok med to flasker, syntes vi vel? Halvflasken ga oss den ekstra gnisten vi begge trengte. Vi ville ikke hatt det like godt uten den. Kanskje vi ikke ville fått mot til å fortsette reisen vår. Og kanskje vennskapet vårt ville tatt slutt uten Den Hellige Ånd.”

Borgermesteren begynner å forstå litt mer. Men plutselig ser han at Monsignor er fryktelig nedtrykt og lei seg. ”Måtte Gud tilgi meg,” sier han, ”for jeg har syndet… Jeg tror kanskje at jeg ikke er verdig til å være prest… Jeg har gitt gal forklaring. Den Hellige Ånd er på alle måter likeverdig med Faderen og Sønnen og jeg har latt ham fremstille som denne halvflasken.”

Den athanasianske trosbekjennelsen sier: ”Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig.”  Uten Ånden er gudsbildet ufullstendig.

Hvorfor er dette med gudsbildet så viktig? Jo, fordi vi er skapt i Guds bilde. Mennesket er det eneste levende vesen som dette kan sies om: ”Skapt i Guds bilde.” (1 Mos 1,26; 9,6; Ef 4,24; Jak 3,9)

Men hvordan ligner vi ham? Da må vi spørre: Hva er Gud? Eller hvordan er Gud? Og det finnes det et godt svar på i 1 Joh 4,16: ”Gud er kjærlighet.” Han er det. Det er hans vesen. Men hvem elsket han da, før noe var skapt? Han var jo før alt. Så da elsket han vel seg selv da. Men hvordan er folk som elsker seg selv? Vi pleier å si at den som elsker seg selv, slipper problemet med rivaler.

Så var altså Gud en stor egoist? Han var alene i sin himmel og elsket seg selv? Det hadde beklageligvis vært sant, hvis ikke Gud var Treenig. Men han var og er tre i én. Jesus sa om sin himmelske Far: ”Du har elsket meg fra før verdens grunnvoll ble lagt.” (Joh 17,24). I dette kjærlighetens fellesskap mellom Faderen og Sønnen kaller Det nye testamentet Den Hellige Ånd for enhetens bånd (2 Kor 13,13; Ef 4,3), ”det bånd som binder sammen og fullender.” (Kol 3,14)

Treenighetens Gud er et elskende samfunn hvor Faderen elsker Sønnen, og Sønnen Faderen i Åndens enhet. Og Gud tenkte ut på forhånd hvordan han skulle få oss til å forstå hans kjærlighet. Når han skapte oss mannlig og kvinnelig, kunne vi gjenspeile forskjellige sider av hvem han er. Og han laget det slik at vi kunne forholde oss til hverandre i en dyp, inderlig kjærlighet, og gjennom det være bilder av Guds kjærlighet.

Det gjelder jo ikke bare ekteskapet. Også evnen til foreldrekjærlighet, søskenkjærlighet, nestekjærlighet og kjærlighet mellom venner stammer fra Gud. Føler du noe av dette, da er det jo slektskapet med Gud du føler. Da er det den Treenige Guds bilde som gjør seg gjeldende. 

Det er menneskets mål å bli en avspeiling av den Hellige Treenighetens skjønnhet, udødelighet, frihet og fellesskap. Det er derfor vi lengter etter skjønnhet; det er derfor vi vil være vakre. Det er derfor vi reagerer så heftig mot døden. Det er derfor vi plages slik av tvang og ensomhet. Vi er ikke skapt til å leve slik. Vi er ikke skapt til å være stygge og onde. Vi er ikke skapt til å dø. Vi er skapt til den Hellige Treenighetens liv.

Og hensikten med Kirken er den samme som med skapelsen. Det er at mennesket skal nå det mål det er skapt til. Det er altså ikke meningen at vi alltid skal være ufullkomne og skrøpelige. Vår natur, ja, nettopp vår menneskelige natur, våre svake kropper, våre tilskitnede sjeler, er slik at de kan gjennomlyses av, gjennomstrømmes av det guddommelige lyset. Det er dette som er Guds barns åpenbaring, som Paulus sier hele skaperverket lengter etter (Rom 8,19). Det er dette vi er skapt til: Guds bilde.

Vi må ikke glemme Åndens rolle i dette. Jeg glemmer ikke hva sønnen til en kollega av meg sa. ”Vet du hvem som er de tre sterkeste i verden,” sa han. ”Det er Gud, Jesus og Robin Hood.”

Det blir en noe haltende treenighet. Den Hellige Ånd kunne man vel ikke vente at femåringen skulle plassere. Men det er jo Han som virker på jorden i dag. Det er Han som er fornyeren. Det står i Bibelen: ”Du sender ut din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate.” Sal 104,30.

Det er jo dette hele Bibelen handler om: fornyelsen av jordens overflate. At jorden igjen skal bli det den var tenkt. Jesu frelsesverk er fundamentet for denne restaureringen. Ånden er den som innlemmer oss i dette verk.

Og Kirken er den plass der denne forvandling skjer. Det er til menigheten Paulus sier: ”Dere er blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovet, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer.” Ef 1,13

Fornyelsen av hele naturen er i Bibelen knyttet sammen med den fornyelse Ånden har startet på i menigheten. Jeg tenker særlig på det som Paulus skriver om i Rom 8: ”For det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.” (Rom 8,21)

Den hellige katolske kirke er den plass der den gamle skapelsen forvandles til den nye. I vurderingen av det må vi ikke legge for mye vekt på statistikken. Det kan meget vel hende at en messe med fire deltagere i virkeligheten betyr mer enn en konsert med fire hundre tilhørere. Det er fort gjort at man får et publikum istedenfor en menighet. Menigheten lar seg forvandle, publikum gjør neppe det. Beredskapen til å la seg forvandle er vel i realiteten forskjellen mellom publikum og menighet.

Det er avgjørende at vi som kirke er redskaper for denne skapelsens forvandling. Og vår beredskap til å bli Åndens redskap, uttrykker vi i bønnen om Den Hellige Ånd. Hva beredskap er, ligger i ordet: be om å bli redskap.

Kristi Kirke har gjennom århundrene uttrykt sin bevissthet om sine livsvilkår gjennom bønnen om Den Hellige Ånd: ”Veni Sancte Spiritus – Kom Hellige Ånd (NoS 206). Bønnen om Den Hellige Ånd er ikke bare en måte å si at vi stadig er avhengig av ny tilførsel fra Ånden. Bønnen er også en måte å leve i pakt med alt levendes livsvilkår, å åpne seg for Ånden.

Alt som lever på den måten, i påkallelse av Ånden og i åpenhet for Ånden, har en fremtid. Denne påkallelsen av og åpenhet for Ånden har i kirkehistorien hatt en spesiell plass i nattverdliturgien i den såkalte epiklesen (=påkallelsen, dvs. av Den Hellige Ånd). Det er den delen av nattverdbønnen hvor vi nedber Ånden både over nattverdgavene brød og vin og over oss selv som skal motta Herrens legeme og blod. Og denne åndspåkallelsen er jo et symptom på det som alt kristenliv lever av.

Det dreier seg her ikke bare om bønneord, men om en livsholdning. Ingenting vi gjør har en automatisk egen virkning. Vi er i alt og alltid avhengig av Den Hellige Ånd. Og Ånden kan vi bare nedbe over det som Gud har sagt ja til og befalt i sitt åpenbarte ord. Løftene i dagens evangelium i Joh 14 gjelder ”den som har mine bud og holder dem… den som vil holde fast på mitt ord.”

Påkallelsen av Den Hellige Ånd er, likesom all kristen bønn, nettopp en bønn om det som Gud har lovet. Sagt på en annen måte: det er en bønn i Jesu navn. En påkallelse som mangler vilje til lydighet, er i virkeligheten et forsøk på å gjøre Ånden til menneskets tjener. En slik bønn gjør liturgi til magi.

Bønnen om Den Hellige Ånd uttrykker at det er Han som er den egentlige handlende og utførende i vår gudstjeneste. Og ikke bare i gudstjenesten, men i kirkelivet og kristenlivet, ja, i hele skaperverket. Påkallelsen av Den Hellige Ånd uttrykker våre egentlige livsvilkår, vår totale avhengighet i alt og alltid – av Den Hellige Ånd. Hvis ikke Den Hellige Ånd kommer og er bærer av de ord og handlinger Gud retter mot oss og av de handlinger og ord vi retter mot Gud, - da er det vi driver med her i kirken bare virkningsløse seremonier. Ånden må stadfeste ordet i våre hjerter. Ellers blir Guds ord for oss en notebok som ingen spiller fra.

Det samme kan man si om all slags kirkeliv: komiteer, forordninger, studiegrupper, all liturgi. Hvis ikke Den Hellige Ånd er den egentlig utførende, så er det blendverk. Men Guds Hellige Ånds verk kan vi aldri tvinge fram. Det kan vi bare be om og åpne oss for det. Ånden kan ikke bestilles. Ånden kan ikke tas. Ånden kan bare bli gitt.

Kom, Hellige Ånd, Herre Gud,

gyd dine nådegaver ut,

i sjel og hjerte oss dem send

og kjærlighetens ild opptenn!

O Herre, ved din glød så klar

til troen inn du samlet har

ett folk av alle folkeslag.

De priser deg ved natt og dag.

Halleluja, halleluja!

Til toppen