| Palmesøndag |
St. Johannes døperen 2009 |
|
|
Tekst: Joh 12.1-13
|
f. Arne Mathias Sky |
|
|
Palmesøndag er lovsangens og tilbedelsens dag. Vi kjenner historien; Jerusalem er full av mennesker og gjenlyder av Hosiannaropene fra den bølgende menneskemassen. Sangen og hyldningsropene lyder mot ham som kommer ridende på et esel. Han er underveis til korset. Palmesøndag er også en dag med mørke undertoner av kritikk og hat, med spill om penger - og tanken på om det lønner seg. Vi som lever nå etter at dramaet er avsluttet, dømmer så lett de andre for den mislyd de lar tone ut. - i falskhet og feighet, vantro og kritikk.
Men hvordan er det med oss? Er vår lovsang renstemt eller skurrer den av kritikk og vantro, av ufullkommenhet og tilbakeholdenhet? Løfter vi vår lovsang til Herren – renstemt og opphøyet, eller synger vi vår egen sang; * om oss selv og det vi steller med - * om vårt arbeid og våre interesser - * om våre hobbyer og vår helse - * om våre problemer og våre plager - * om vår familie og våre følelser - * om vår menighet og om vår forståelse av troens vesen Hva er det vi synger om?
Palmesøndag er dagen da Jesus tar imot lovsang fra uverdige og ufullkomne. Hele skaren av palmesvingere sang sitt Hosianna og Jesus tok imot som en Triumfator og Konge. Han lot dem synge og han var sentrum i prosesjonen inn mot byen enda han visste at veien ville ende på korset.
Jesus lar også oss synge: Han tar imot lovsang av røster som ikke er rene. Jesus gleder seg over vår sang selv om stemmene ofte dirrer av tilbakeholdenhet og ufullkommenhet. Men hvorfor er det slik med vår lovsang og med våre liv? Vi kan kanskje spørre slik: Mangler vi kjærlighetens overflod og overflom i våre liv, denne kjærlighetens overflod som fikk Maria til å ødsle på sin Herre og Mester mer enn vi kan forstå? Maria fremstår som et eksempel for hele kristenheten ved sin måte handle på. La oss spørre slik og dermed prøve å finne svar på vårt forhold til Jesus: Hva lever vi for og hva brenner vi for? Svaret er lett å finne: Vi lever for oss selv og de mange døde ting vi omgir oss med.
Det vi har lest om i dag er Marias utrolige kjærlighet til Jesus. Hun knuser alabastkrukken med sitt dyrebare innhold. Intet holder hun tilbake for Jesus. Han er sentrum i hennes liv. Han har forvandlet hennes liv.
Når er det vi knuser alabasterkrukken? Det er vel når det gjelder oss selv, eller familien eller en av de døde tingene som omgir oss. Vi holder tilbake vår kjærlighet, vi sparer på vår tid for Jesus, vi sparer på våre krefter for Jesus, vi teller våre penger når det gjelder gaver til kirkens arbeid. Vi prioriterer oss selv og våre egne saker fremfor Herren Jesus. Kanskje kan vi konkludere med at den sterke hengivenheten til Jesus mangler hos de fleste. Derfor skurrer vår lovsang! Jesus hadde nettopp ropt Lasarus ut fra graven. Nå forteller Johannes at overprestene la opp planer om å drepe Jesus og hans venn Lasarus. Lasarus skulle drepes fordi han var et levende vitnesbyrd om Jesu makt. Her møter vi palmesøndagens bakteppe: Når Jesus øser ut sin kjærlighet, beslutter menneskene å ta hans liv, få ham av veien, bort!!
Vi må la denne palmesøndagen bli en prøve på om vi forstår det overveldende i Marias handling, - og så lære av henne å gi til Herren uten forbehold - av kjærlighet til ham.
Maria hadde fått stemt sin lovsangstone i møte med Mesteren. Hun hadde fått ta imot hans kjærlighet først; i tilgivelsens ord og oppreisning til et nytt liv. Maria sparte intet i sin hyldest av Jesus. Hun ga ikke dråper av den dyrebare nardussalven. Hun ga alt. Hun holdt intet tilbake. Hun hadde møtt Guds grenseløse overflod av kjærlighet. Johannes forteller oss at krukkens innhold hadde en verdi av 300 denarer. En denar var en vanlig daglønn. Omgjort i dagens penger er dette ca en årslønn, eller ca 3 – 400.000 kr, kanskje mer!! En ufattelig verdi, men intet er for dyrebart for hennes Herre og Mester.
Marias lovsang er taus, den er uten ord, men hennes handling taler mer enn mange ord. Det er hjertets lovsang og hyldest hun bærer frem. Hun knuser Alabastkrukken og salver sin Konge slik konger alltid salves for sitt embete. Hun knuser krukken slik Herrens kropp skal knuses noen dager senere.
Evangeliet lærer oss at sann hyldest kan unnvære ordene, men ikke offeret. Marias handling er for Herren og ikke for de andre som er tilstede. Jesus forstår hennes handling og han setter pris på den. Når handlingen kritiseres sier han: ”La henne være! Hun har gjemt salven til den dag jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.” Og i denne handling taler kjærlighetens overflod sitt tydelige språk.
Evangeliet lar oss se ham som tross hat og lidelse følger sitt kall. Han er på vei inn i Jerusalem for å gi sitt liv som en løsepenge for mange. Det er kjærlighetens overflod. Vi søker vårt eget, men han, Mesteren søker oss og vårt beste. Det er frelse han er kommet for å bringe. Denne grenseløse kjærlighet kan tilgi selv de svarteste synder.
Palmesøndag gir oss mulighet til å ta imot det han gir. Se på de tre søsknene i Betania. De hadde det felles at de var glad i Jesus. Marta tjener alltid ved bordet. Det er hennes lovsang. Igjen et eksempel på at lovsang ikke bare er ord og toner.
*Lovsang er også travle hender som tilbereder et godt måltid for en gjest. *Lovsang er hender som vasker et gulv og rydder stoler etter samlingen. *Lovsang er trofast og utholdende tjeneste på arbeidsplassen gjennom hverdagens timer. *Lovsang er den selvoppofrende tjeneste i kirke og bedehus, i hjem og familie - utført som for Herren. *Lovsang er hender løftet i tilbedelse - uten et ord.
Lovsang er først og fremst hjertets sak, hjertets stilling til Jesus, han som gir av sin kjærlighet og tilgir oss våre synder- slik Maria fikk oppleve det og slik hun ga Jesus sin hyldest uten ord.
Palmesøndag var det en stor flokk rundt Jesus. De jubler og Jesus tar imot lovsangen og stemningen. Han tillater følelsene å bruse, men han vet at jubelen skal stilne. Ordene som ropes imot ham, skal ikke vare ved. Den tallrike skaren kommer til å krympe inn til en liten flokk ved korset.
Både ordene og hjertet, jubelen og hengivelsen har sin plass i møte med Kongen. Men selv om ordene kan unnværes så gjelder det ikke hendene og hjertet. Hjertet kan ikke unnvære handlingen og dermed offeret. Maria gir seg selv sammen med sin gave. Marta med sin tjeneste, Lasarus med sitt nærvær. De er selv en hyldest til Kongen, uten at de sier noe.
Hvordan kan vi hylde Jesus i dag? Ikke bare ved vår lovsang og med våre ord, men ved våre offer og vår tjeneste, helt enkelt gjennom vår måte å være på i forhold til andre mennesker, til mennesker i nød og til menighetens behov. Herren lengter etter vår hyldest og lovsang. Når vi får ham i fokus, glemmer vi å regne og beregne. Da elsker vi fordi han elsket oss først. Da blir våre liv og vår tjeneste preget av uselviskhet og tro fordi vi er preget av Jesus selv. Da blir lovsangen renstemt fordi den strømmer fra et hjerte som er fylt av Jesu kjærlighet.
Nå går vi inn i den stille uke. Maria salvet Jesus til begravelsen da hun salvet hans føtter. Hun fulgte ham med et hjerte fylt av kjærlighet. Hun sto ved hans kors og hun var ved hans grav. Maria fulgte Jesus i hans lidelse og fornedrelse. Palmesøndag kaller oss til å følge ham, til å hengi oss til ham og la våre liv være en lovsang til hans ære.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet, Amen!
|
||