|
EPIFANIA |
SKRIFTETALE VED COMPLETORIUM PÅ GRAN |
6. jan 2006 |
|
f. Tom Hængsle
1 Joh 1,7-9 Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. 8 Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.
Jeg vil skjære helt inn til beinet: syndenes forlatelse. Har du den? Den er grunnlaget for å være et Guds barn. Den er forutsetningen for et virkelig fellesskap. Kirken er et samfunn på syndsforlatelsens grunn.
Synden blokkerer den frelsende forening med Gud. Synden skiller oss fra Kristi legemes lemmer. De ytre fakter overfor Gud og mennesker kan være på plass. Men det er irr på kontaktflatene. Strømmen, den åndelige strømmen virker ikke.
Dine synders isolasjonsmateriale må stadig fjernes for at du kan forbli i Ham, det sanne vintre, og i organisk fellesskap med de andre grenene.
”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” Legemiddelet ligger der klart til bruk. Kristus led en stedfortredende strafflidelse. Han har brakt et fullkomment offer. Han er Guds lam som bærer fordervet bort.
Botemiddelet er gjort ferdig. Men det må tas imot. Og for at det skal kunne tas imot, må det også overrekkes. Derfor har Herren innstiftet skriftemålet.
Men kan en ikke få syndenes forlatelse uten skriftemålet da? Jo, Gud har mange måter å nå et menneske med evangeliet på. Gud er overvettes rik i sin nåde. Syndenes forlatelse forkynnes fra prekestolen. I dåpen gis syndenes forlatelse. Og i nattverden. Likedan i skriftemålet. Og et av de lutherske bekjennelsesskrifter nevner også ”brødrenes innbyrdes samtale og trøst.”
Å spørre etter om skriftemålets tilsigelse av syndenes forlatelse er nødvendig når den allikevel gis i forkynnelsen og sakramentene, er å ta kampen mot alle ondskapens makter for lettvint. Vi kan ikke få nok av syndforlatelse. Vi skal også takke for at Gud har mange veier til å nå oss med sin nåde. Han nytter alle innfallsporter og taler til oss gjennom flere av våre sanser: ved ordet til ørene, ved sakramentene til øynene og smaken, i skriftemålet ved håndspåleggelsens berøring.
Og når Herren nå en gang har gitt oss skriftemålet, så er det fordi det har sitt proprium, sitt særkjenne, sin spesielle karakter. Det har sin særskilte velsignelse. Og det har ringvirkninger for de andre kanalene for Guds tilgivelse av våre synder.
Først vil jeg nevne verdien av den personlige applikasjon i skriftemålet. Den finner ikke sted i samme grad i den alminnelige forkynnelse. Luther sier et sted: ”For i prekenen flyr det ned i menigheten, og om det treffer deg, det kan du ikke være sikker på.”
I skriftemålet har Guds nåde en personlig adresse. Den treffer den enkelte. Her taler Gud med den enkelte gjennom et annet menneske som om han talte med sin egen munn.
Dernest vil jeg nevne hvordan skriftemålet bryter isolasjonens onde sirkel og fører inn til fellesskap. Synden vil helst være alene med mennesket. Og den som blir alene med sine vonde ting, han blir så fullstendig alene. Det er mange kristne som til tross for at de er sammen med andre i bønn og andakt og tjeneste, allikevel ikke har opplevet dette gjennombrudd til fellesskap. Dess mer ensomt et menneske blir, dess større er syndens makt. Kommer ikke det innestengte frem i lyset, forgiftes ens indre.
Skriftemålet gir hjelp til personlig å kjenne syndens alvor. Der må stolthet og selvrådighet knekkes. En står til skamme for en bror og bærer et lite stykke av det hellige kors. En dekker seg ikke lenger bak de fromme generelle vendinger om synd, men kjenner ydmykelsen ved å måtte konkretisere syndene, nevne dem ved navn. Slik er det også ofte i evangeliene der Jesus hjelper; - det tale konkret om synd og nød.
Bekjennelsen i en prests nærvær og påhør blir også en rett bekjennelse for Gud. Da er det ingen tvil om at vi tar lokket av. Presten er Guds øre. Det er til Gud Fader syndsbekjennelsen retter seg, men et medmenneskes nærvær hjelper den skriftende til konkresjon og konsentrasjon. Prestens tilstedeværelse klargjør at det er til Gud en taler.
Presten er også menighetens øre. Menigheten er et fellesskap der hvert enkelt medlems synd er et brudd mot fellesskapet. Fra det synspunktet er enkeltskriftemålet, også kalt det private skriftemål, på ingen måte privat, selv om det bare er de to tilstede og taushetsplikten selvsagt gjelder 100 %.
Skriftemålet er også en vei til personlig visshet gjennom den personlig adresserte tilgivelse. Her taler Gud gjennom et menneske som om han talte med sin egen munn. Og her gis tilgivelsen direkte og uten reservasjoner.
Dere skal straks avlegge en felles syndsbekjennelse, slik vi alltid gjør i completoriet og i innledningen til messen. Du ber om Guds tilgivelse i din personlige andakt. Du ber ”forlat oss vår skyld” i Herrens bønn. Gud skjenker sin nådes gave på mange måter. Han vil gi deg den også i skriftemålets nådemiddel. Om dette er kvelden for nettopp det, får du selv tenke over og be over.
|
||