30. mai 2010: Trinitatis

ved dr. Bjørn Nicolaisen

 

Herre, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet!

Det er minst to grunner til at teksten fra Matteus 28 er dagens prekentekst:

For det første peker teksten på det arbeide og den oppgave kirken er utsendt til, og treenighetssøndag markerer jo slutten på kirkens festhalvår og begynnelsen på kirkens arbeidstid.

For det annet fordi Jesus i teksten nevner den treenige Guds navn.

Ordet treenighet forekommer ikke i Bibelen. Det oppstod i oldkirken, nærmere bestemt på kirkemøtet i Nicea i 325.

Forfølgelsen av de kristne var over. Nå kunne de kristne samles igjen.

Adri har verden sett en slik forsamling som det nikenske kirkemøte. Delegatene var lemlestede, blinde, haltende og hinkende på krykker på grunn av de mishandlinger de hadde vært utsatt for.

Nu ønsket de å videreføre til efterslekten  den tro de hadde lidt så meget for, den tro som var verd å dø for. Og det var da de ble inspirert til å bruke begrepet «treenighet».

Det var ingen ny lære, kun en sammenfatning av Bibelens lære om Guds natur, det gudsbilde Jesus tok for gitt disiplene hadde da han bød dem å døpe til «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.»

På dette kirkemøtes tid hadde den av forfølgelsen forårsakede adskillelse menighetene imellom ført til at mange retninger hadde utbredt seg blant de kristne, og det var behov for å peke på den ene, sanne Gud i hele Hans fylde.

Også i dag finnes det mange retninger innen kristendommen. Vi kjenner godt vekkelseskristendommen som fokuserer på synd og nåde og Frelserens sonoffer. Så er det for eksempel karismatisk kristendom som vektlegger nådegavene og Åndens virke i oss. I våre dager er skapelsesteologien utbredt, som  peker på Guds godhet som skaper og vårt ansvar for skaperverket.

Men det er farlig hvis en ensidig fokusering fører til at Gud oppfattes som en  endimensjonal figur som mennesket kan forstå og forklare. Det er tre personer i guddommen som er adskilt fra hverandre uten at det er tre guder, men bare en. Dette er ufattelig for oss; vi kan kun akseptere at Gud er Fader, Sønn og Helligånd.

Han er Fader fordi han har skapt meg, ikke bare som en av millioner av skapninger, men fordi jeg er unik og som sådan elsket av Ham. Han har skapt alle mennesker, og de er like verdifulle og like høyt elsket av Ham, alle sammen. Det gir meg et stort ansvar overfor min neste; å se min neste som en søster eller bror som er elsket av Gud og gjøre mot dem derefter.

Ansvaret strekker seg også til hele skaperverket, fordi Gud har skapt alle ting. Han har gitt oss forvalteransvar og vi må høste av naturen med forsvarlighet, være gode mot dyrene, ta vare på miløet , pleie Guds have og gjøre det vakrere rundt oss.

Men å ha Gud som far er ikke bare ansvar, det er også trygghet. Den himmelske far kjenner deg og vet hva du trenger. Han vil deg bare godt. Du kan be til Ham i all trengsel, nød og fare og vite at Han hører og vil komme deg til redning.

Ja, slik en uendelig faderlig omsorg har Han for oss at Han gav sin Sønn for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Dermed er vi over på guddommens annen person, Sønnen.

Gud blev menneske! Hvilken uendelig trøst ligger ikke i de ordene. Jesus har levd her nede og vet hva det vil si å være menneske; han vet hva det vil si å tørste, sulte, lide, elske, fristes, sørge. Derfor vet vi at Han vil forstå oss når vi ber.

Men Han er ikke bare et medmenneske som forstår, Han er Gud som frelser. Ved sin stedfortredende sonoffergjerning løftet Han alle våre byrder med seg opp på korset. Når vi hører Ham rope derfra: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», så forstår vi hvor nedtrykt Han var av all vår synd, skyld, skam, fortvilelse, elendighet,  nød og gudsforlatthet. Han gjorde vår sak til sin, Han døde for oss i vårt sted og derfor skal vi ha evig liv med Ham.

Og ved sitt liv lærte Han oss hvordan vi skal leve det nye livet. I dagens evangelium taler Han om å gjøre alle folkeslag til sine disipler.

Disippel betyr elev eller lærling. I oldtiden fantes det skoler for småbarn hvor de lærte å lese, skrive og få kjennskap til Iliaden og Odysseen. Noe annet utdannelsessystem fantes ikke.

Høyere utdannelse fikk man ved å knytte seg til en kunnskapsrik og vis person som disippel, nesten slik en håndverkerlærling lærer av sin mester. 

Også Jesus har disipler. Gjennom dåpen har hver og en av oss blitt en av dem. Og vår oppgave er å gjøre som vår Mester – å bli som Ham. Vi skal elske hverandre som Han har elsket oss. 

Så Jesus peker på en ny vei – en vei der vi skal følge Ham, og der Han vil reise oss opp igjen hvis vi faller.

Han lover jo i dagens evangelium å være med oss alle dager, det gjelder også de tyngste og vanskeligste dagene. Han er nær hele tiden; Han er bare en bønn unna, bare et lite sukk i ånden unna. For ved sin himmelfart forlot oss Han ikke farløse, men han sendte oss Den hellige ånd.

Mens Faderen er Gud over oss og Sønnen er Gud for oss, så er  Ånden Gud i oss.

Ånden er den som virker kristenlivet i oss. Det er Ånden som driver oss til kirken, til å høre Guds Ord og ta i mot sakramentene slik at vi får syndenes forlatelse, liv og salighet.  Det er Ånden som gir oss kraft til å følge Jesus. Og det er Den hellige ånd som trøster oss i all vår nød og trengsel.

Så kirkefedrene i Nicea fikk sagt meget om Gud ved å introdusere begrepet treenighet. Dermed viser de oss for en stor glede det er å være døpt til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånd navn, for som slike er vi omfattet av de mest dyrebare løfter, også det løfte Jesus gir oss i dagens evangelium: Han vil være med oss alle dager inntil verdens ende. Det greske ord som her oversettes til «verdens» kan også bety «tidens». Han vil være med oss inntil tidens ende. Vi skal få følge av Ham til vår dødsdag, ja også i vår dødstime vil Han være der sammen med oss, og så skal vi få følge Ham inn til det evige liv!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet – amen!